En full Noah og en angrende Gud

JEG ER ENIG MED det Svein Tindberg skriver i sin kommentar 28. oktober i Vårt Land. Verden er full av kjedelige barnebibler skrevet av fagfolk. For meg er unntaket Kristin Gunleiksruds Bibelfortellinger, men den har 14-års-grense.

Kunstnere som Tindberg er helt vesentlige for å bidra til fornyelsen som kan gjøre nye generasjoner kjent med bibelfortellingene. I forrige uke spurte jeg to bibelforskere om å lese fortellingen om Noah sammen med meg på hebraisk.

Den perfekte familiefaren. Hos Tindberg får vi et varmt bilde av at Noah passer på at alle i
familien og dyrene kommer seg om bord: «Vi kan ikke miste noen» (s. 35). Når de er reddet fra flommen, blir barnebarnet Kaanan født. Noah holder seg i bakgrunnen, men er fullt og helt til stede (s. 39). Til slutt kan de gå ut av arken.

Vi får beskrevet en scene der Noah ligger døende i armene til sin kone. «Noah ble sittende stille og kose seg, så sa han: ‘Tenk på alt vi har opplevd, Bara’» (s. 43).Språket er rikt, men innholdet er som i tidligere barnebibler: Noah er en perfekt familiefar som styrer verden med stø hånd. Det er nesten så idyllisk at det er for godt til å være sant.

Full og naken. I bibelteksten fra 1. Mosebok 9:18-26 er det ikke like harmonisk. Det første Noah gjør etter at han forlater arken er å plante seg en vinmark. «Da han drakk av vinen, ble han full og kledde av seg inne i teltet sitt. Ham, far til Kanaan, fikk se faren naken, og han fortalte det til de to brødrene sine, som var ute».

Deretter beskrives det hvordan de to brødrene rygger inn i teltet for å unngå å se farens nakne kropp. Når så Noah våkner etter rusen og får vite hva Ham har gjort mot ham, forbanner han barnebarnet sitt Kanaan og gjør ham til slave.

Uttrykket som brukes i
teksten her er at Noah viste seg frem naken. «Nakenhet» brukes 33 ganger om beskrivelser av eller forbud mot seksuelle relasjoner innad i familien med personer av motsatt kjønn (eks: 3. Mos. 18:7). Teksten om Noa og Ham er det eneste stedet som bruker uttrykket uten at personer av ulikt kjønn er involvert.

Det å vise seg frem naken trenger ikke å ha seksuelle
referanser, men det er sannsynlig. Reaksjonen til Noah tyder på at det har skjedd noe som er i strid med forbudet mot sex innenfor familien, og spesielt mellom personer av samme kjønn. Teksten er tvetydig på hvorvidt det kan ha vært Ham som har forgrepet seg på Noah eller Noah mot Ham. Den gir oss heller ikke noen forklaring på hvorfor sønnesønnen Kanaan blir fordømt. Det som er sikkert er at Noah ikke er entydig perfekt.

Mindre idyll. Det vil styrke fortellingen om Noah dersom den blir mindre idylliserende, også i barnebibler. Situasjonen er at mange barn lever med både erfaringer av overdreven alkoholbruk og seksuelle grense­overskridelser. Omkring femten prosent av norske kvinner og menn sier at de har vært utsatt for en eller flere former for seksuelle overgrep før 18 år. Det kan være spesielt vanskelig for gutter å fortelle om slike erfaringer.

Slik jeg leser Tindberg, er han dirrende opptatt av å høre på barn. Jeg tror også han er enig i at det å snakke ordentlig med barn noen ganger involverer å legge til rette for å høre fortellinger en helst ikke vil skal finnes. Noah og familien kan gi en anledning for barn til å fortelle voksne om egne opplevelser. Og voksne kan få en anledning til å fortelle barna eller barnebarna om opplevelser med rus eller
ulike overskridelser da de var barn.

Gud gjør feil. Min etterlysning av en mer nyansert Noah, er også en etterlysning etter å nyansere bildet av Gud. Jeg ser at Tindberg retter spørsmål mot og raser mot en gud som lar vonde ting skje. For meg forutsetter dette en forestilling om en gud som har kontroll over alt og alle.

Det er dette gudsbildet jeg
mener Tindberg ikke trenger å føle seg forpliktet på. Det finnes andre tolkningsalternativer. For eksempel at Gud gjør feil, ikke så ulikt foreldre både før og nå. Gud innrømmer at det var feil å sende flommen, og lover at det ikke skal skje igjen (1. Mos. 9). Dette er en mye mer menneskelig gud, men det er en gud jeg ber til, og lærer mine barn å be til.

Grunnen til at jeg bringer inn bibelvitenskap er ikke at jeg vil holde Tindberg eller noen andre nede, men for å gjøre tolkningsrommet forfatterne kan bevege seg i enda større.

Diana Edelman og Terje Stordalen, begge professorer i
hebraisk språk og kultur ved TF, og Carolyn Klassen, ved Union Theological Seminary New York, har vært konsulenter i arbeidet med denne teksten.