Verdidebatt

Vi må fastholde fortapelsens mulighet

Som kirke må vi fastholde fortapelsens mulighet. Uten det grunnlaget gir store deler av Bibelen mye mindre mening, spesielt Jesu død og oppstandelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På selveste reformasjonsdagen, 31. oktober, lanseres en bok på norsk her i Oslo. Det er min kollega i Sagene, Knut Rygh, som har tatt jobben med å oversette den amerikanske bibelforskeren Marcus Borgs «Speaking Christian» til norsk. Boka har fått tittelen «Gjenoppdag kristendommen»[1]

Først, litt skryt: I flere av kapitlene i boken tegner Borg ut et kunnskapsrikt, bredt og nyansert bilde av hva sentrale bibelske fortellinger kan bety i dag. Her er det mye å bli både inspirert og klok av. Oppgjøret han tar med dommedagsforkynnelse som forsøker å skremme folk til Gud og skaper angst er også nødvendig og viktig.

Dessverre lider hele fremstillingen under et grunnleggende premiss som gjør at helheten kommer fullstendig galt av sted. Han vil avvise «himmel og helvete-kristendom»[2]. Han ønsker å legge alternative tolkninger til grunn. Bakgrunnen for dette oppgir han primært som egen bakgrunn i en streng, luthersk skandinavisk-amerikansk menighet, og at han har sett at Bibelen har et større og bredere spekter. Borg mener derfor at dette ikke bør være briller for vår lesning av Bibelens store fortelling.

Han har rett når han påpeker at særlig spørsmålet om frelse og fortapelse er et avgjørende grunnlagsspørsmål: Hva handler kristen tro om? [3] Eller som min tittel antyder: Hvorfor er vi kirke?

I selve boken kommer han med en rekke radikale tilnærminger. Han omtaler (før-påske)Jesus som bare et menneske, og svært mange av Johannesevangeliets utsagn fra Jesus har Jesus ikke sagt, de er tillagt i ettertid[4]. Han avviser Jesu død som soning for våre synder[5]. Videre foreslår han å forstå påskefortellingen, inkludert oppstandelsen metaforisk. Hvorvidt det faktisk har skjedd en fysisk oppstandelse er i hvert fall ikke viktig[6].

Han avviser dermed også Jesu krav om å være den eneste veien til Gud (Joh. 14,6). For Borg er dette kjærlighetsspråk på linje med at man sier til sin kone «du er den vakreste i verden». Da mener vi ikke at hun objektivt sett er den vakreste, men at hun er den vakreste for oss. På samme måte mener Jesus at han bare er veien for de kristne.[7] «Han er vår vei, vår sannhet, vårt liv.»[8].

Så til slutt, når han skal summere opp hva Bibelen sier om evig liv («afterlife») trekker han få konklusjoner. Men han kan ikke se for seg at verdens skaper har valgt seg ut bare en religiøs tradisjon. Vi dør til Gud. Det holder for Borg[9].

Til tross for mye kunnskap og god bibellesning blir sluttproduktet misvisende.

Borg legger til grunn at en frelse og fortapelse-paradigme må tenke at Gud sender folk til evig pine. Det er å snu det hele på hodet. Bibelens store fortelling er at menneskene (etter hvert) er borte fra Gud. Det erfarer vi hver dag i vår verden. Krig, lidelse, overgrep. Det kan vanskelig hevdes at vi går (bare) på Guds veier hvis Gud er god. Da er spørsmålet hva Gud gjør for å redde menneskene, ikke at Gud sender oss vekk. Det har vi valgt selv.

Videre er diktomien unødvendig. Veldig mange av de tingene han foreslår lar seg forene med et perspektiv som inkluderer tilgivelse for synd og evig liv. Han setter ikkekonkurrerende størrelser opp mot hverandre på en helt unødvendig måte. Sånn sett bidrar han mange steder til å komplettere bildet, men bruker det han finner retorisk på en måte det ikke er grunnlag for. Borg setter opp kristen tros håp om det evige, gode livet hos Gud etter døden mot at kristendommen kan ha stor betydning her og nå. Mens Det nye testamentet er båret av at nettopp begge disse perspektivene er viktige, samtidig. «Bibelforskere er enige i at det som kjennetegner Jesu forkynnelse og tjeneste er at han forkynte Guds rike både som fremtid og nåtid, eskjatologisk visjon og erfart virkelighet.»[10]

Til slutt, som nevnt. Han trekker teksttolkningen for langt. Bruken av Joh. 14,6 er det beste eksempelet. Til tross for alt vi med rette vet fra nyere hermeneutikk om tolkning og at vi leser med «briller» på, så har tekst grunnleggende sett mening. Når Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» så bør det mest åpenbare og nærliggende være at han mener det han sier.

Hvis Marcus Borg har rett må hele kirkens oppdrag reformuleres. Da er vi ikke budbærere om veien til evig liv hos Gud, men kun en aktør som jobber for å bidra til at denne verden blir bedre på linje med mange andre. Slik jeg ser det vil det da kun være form og farge som skiller kirken fra andre sosiale og kulturelle organisasjoner. Vi vil miste noe vesentlig. Eller spissere formulert: Hvis kirken mister sin egenart og sitt grunnleggende kall, hvorfor skal vi da drive?

Jeg er glad for at denne debatten løftes fram, men løsningen er ikke å hive ut alt. Som kirke må vi fastholde fortapelsens mulighet. Uten det grunnlaget gir store deler av Bibelen mye mindre mening, spesielt Jesu død og oppstandelse. Sånn sett er dette en god anledning til å «gjenoppdage kristendommen.» Heldigvis kan vi gjøre det uten å kaste ut barnet med badevannet.

[1] Min omtale er naturlig nok basert på den engelske utgaven av boken, men det burde være uproblematisk.

[2] Borg, Marcus J.. Speaking Christian: Why Christian Words Have Lost Their Meaning and Power—And How They Can Be Restored (Kindle Locations 57-58). HarperCollins. Kindle Edition.

[3] Ibid., Kindle Locations 2786-2789

[4] Ibid. Kindle Locations 1240-1242

[5] Ibid. Kindle Locations 1284-1285

[6] Ibid. Kindle Locations 1425-1426

[7] Ibid. Kindle Locations 2106-2115

[8] Ibid. Kindle Locations 2130-2133

[9] Ibid.  Kindle Locations 2430-2441

[10] Elisabeth Schüssler Fiorenza, sitert her https://www.christiancentury.org/review/binary-christianity-of-marcus-borg

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt