På flukt, uten framtid

Rundt 65 millioner mennesker er på flukt rundt om i verden. Enten i eget land eller bort fra eget land. Det viser ulike FN-rapporter. Dette er en dobling på 20 år. De største flyktningstrømmene i fjor kom fra ­Syria, Sør-Sudan, Burundi, Irak, Eritrea og Afghanistan.

Fredag startet Vårt Land en miniserie om mennesker på flukt. Vi presenterer saker om mennesker på flukt i ulike deler av verden, og vil lage reportasjer om situasjonen for flyktinger i vårt eget land. Vi vil forsøke å vise fram både hvor komplisert og mange- fasettert flyktningkrisen er, og hvor tøff den kan være for dem som opplever den.

Det er særlig krig, vold og forfølgelse som sender mennesker på flukt. Et enormt høyt antall mennesker trenger beskyttelse, fastslår UNHCR. Vi ser også at klimatiske forhold gjør at stadig flere får problemer i områdene de bor, og må flykte. Tørke, flom og ­orkaner er noen av problemene.

Halvparten av flyktingene i verden er barn. Over 30 millioner barn og ungdom vokser dermed opp uten fast bosted. En god del av dem er også uten omsorgspersoner og skolegang.

For et år siden sa generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen at vi «ikke kan akseptere at så store befolkningsgrupper på flukt blir den nye normalen». Både i Norge og internasjonalt har mange ledere sagt det samme i flere år. Likevel stiger antallet mennesker på flukt dramatisk fra år til år.

Det er liten vilje i rike land til å ta klimakrisen på alvor. Kriger og konflikter er ofte kompliserte. Militær inngripen fra stormakter har i mange tilfeller ført til nye konflikter og forverring av situasjonen. Syria er et eksempel på det. Bistand til fattige land blir i mange­ tilfeller gitt på rike lands premisser. Blant ­annet skjeler giverland til egen handel og arbeidsplasser.

Den økte flyktningkrisen verden over har ført til at rike land i økende grad stenger sine grenser. Ifølge regjeringen Norge tar imot færre flyktninger enn på mange år. I 2016 kom det 3.460 asylsøkere til Norge. I tiden som kommer er det viktig at Norge forsøker å løfte de krisene som gjør at folk må legge på flukt, høyere på den internasjonale dagsorden. Men det er også noen som ikke kan vende tilbake. Norge må ta sin andel av disse. Både voksne og barn.