Verdidebatt

En av verdens verste sykdommer

Ikke fortellat jeg er glemsk, kom det “hjerteskjærende” fra min Molle da vi skulle til fastlegen februar 2010

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

·
. Opprinnelig ville hun ikke til lege. Men da jeg ble temmelig sikker på at hun var angrepet av demens og alzheimersykdommen var langt framskredet, synes jg det ikke var annen utvei enn å narre henne. På forhånd hadde jeg hatt en samtale med en psykiater-. Legen mente bestemt at jeg burde få satt diagnosen så snart som mulig. Derfor anbefalte jeg at Molle tok en tur til legen for å se om det benet som var oprerert for mange år siden, var OK. Det gikk hun med på, men hun var tydeligvis redd for at jeg skulle si hun var demens. Hun var trolig klar over sykdommen, men vil ikke hverken da eller senere innrømme dette. Legen fant naturligvis straks ut at benet var helt I orden. Spurte om det var noe mer. Har skrevet litt om det I boken min. Vi tre ble sittende stumme en tid etter at legen spurte: Er det noe mer? Jeg nikket. Ingen sa noe, men til slutt oppfanget legen situasjonen. Tok den vanlige første demenstesten og hun falt igjennom. Som jeg også har skrevet om tidligere ble det senere en "åpen kamp mot tabu" .
Gjorde jeg rett med å åpne oss for utenverdenen? Hun var jo ikke I stand til å protestere? Dette spørsmålet dukket opp igjen I dag. Da jeg leste leder I Vårt Land om "Genetisk dilemma". Nemlig om arvelig sykdom fortsatt skal være en privat sak.En debatt som kommer opp når Stortinget skal behandle bioteknoligmeldingen. Som det er nevnt I lederen er dette et meget vanskelig spørsmål. Vanskelig grenseoppgang. Ikke lett å svare ja eller nei.
Nå er det ikke egentlig spesifikt demenssykdommen det handler om, selv om det viser seg at den I mange tilfeller kan væe arvelig. Men går ut fra at debattan I Stortinget også vil inkludere spørsmålet om åpenhet I forbindelse med demens. Mitt valg om åpenhet gikk ut på å peke på betydningen av så tidlig som mulig under sykdomsutviklingen å diagnosistere vedkommende., og at det skulle bli like vanlig å snakke om demens som å brekke et bein. Med tanke på hjelp til kanskje at sykdommen kan bremse farten I demensutviklingen med "eventuelt endret levesett og med de små medikantmuligheter man har til rådighet til enhver tid." Og at tabuen forsvinner etter hvert
Mine refleksjoner gjør at jeg håper at den grenseoppgang som Stortinget matte bestemme seg for blir fleksibel, slik at man kan etter visse retningslinjer være åpen om arvelige sykdommer overfor vedkommes familie og samfunnet. Selv om vedkommende ikke gir sitt samtykke

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt