Når sant først skal sies: Luther og hans håndgangne menn tramper på sannheten

I år så markeres altså reformatoren Martin Luther. Men dessverre, så kan man ikke hevde at det er en spesielt utpreget balansert fremstilling av Luder, som han egentlig het, som preger de fleste lutheraneres utgivelser og innlegg. De preges derimot systematisk av hyllester, av tåkelegging, bagatellisering, unnskyldende rasjonalisering og unngåelser av Luthers mange særdeles grove overtramp. Både teologiske sådanne som medmenneskelige. Hvilket for øvrig er kvaliteter som naturligvis hører absolutt i sammen: Selv den inspirerte presten Luther burde ha grepet litt av dette poenget. Det pussige er at de samme teologer i dag gjerne påpeker Jesu kritikk av visse fariseeres misbruk av Guds ord og maktmisbruk, men velger å bagatellisere og overse Luthers langt grovere overtramp. Vi kan sågar bli vitner til panegyriske fremstillinger som i hvert fall ikke kan sies å harmonisere med det 8. bud. Det som her skrives handler ikke primært om en komparativ analyse av de to store kirkesamfunnene. Men KUN det å bidra til å skape balanse; nettopp fordi fremstillingen av Luther i dag langt på vei er ad hoc-preget; dvs den er dessverre både ensidig, ubalansert og høyst selektiv.

Martin Luthers monopol på sannheten:

At det er nettopp lutherske teologer som stort sett i dag fremstiller Martin Luther og tiden etter er vel et poeng som burde gi god grunn til en viss ettertanke. Luthers og lutheranerenes fokusering på «sola scriptura« ble ganske så straks innsnevret til «Luther alene«; man kan trygt fastslå at han ganske raskt ble preget av hybris. Ordlyden "skriften alene" gjaldt heller ikke som grunnleggende prinsipp: Det var nemlig Luther som nemlig sto suverent alene øverst. Han valgte bevisst å se bort fra tekster og brev i NT som ikke gikk i takt med den teologi han selv bestemt presenterte som den eneste rette: Jakobsbrevet burde f.eks. fjernes fra bibelen. Luther mente seg m.a.o. å være hevet over den hellige skriften der det passet.

Martin Luthers monologiske tale ex cathedra var sågar mer autoritært og ensrettet enn de senere pavers ditto; Ikke minst fordi Luther via politiske kontakter mobiliserte politisk- og militær makt bak egne meninger. Videre, så gikk han som nevnt strengt tatt ikke inn for ordet "skriften alene": Verken treenigheten, barnedåp og Kristi dobbeltnatur har f.eks. en klar basis i skriften; noe ledere i andre nye reformerte trossamfunn gjorde ham oppmerksom på. Og de brøt derfor med Luther og gikk sine egne reformerte veier på protestantisk grunn. Noe som skulle vise seg å bli direkte skjebnesvangert: Luthers kamp mot den katolske kirke ble nå flerdoblet gjennom at han også sterkt og grovt angrep andre reformatoriske retninger. Luther mente å ha grepet sannheten på en slik suveren måte at han derfor hadde fullmakt til å opptre helt på tvers av alle gode idealer og kristen etikk. Luther forventet nemlig dommedag hvilken dag som helst og mente derfor at  han hadde både rett og plikt til å sortere i samfunnet før Herren kom. Han stred nemlig hardt mot djevelen og onde åndskrefter som var representert av andre troende som ikke delte hans syn.

Martin Luther gikk selv inn for drap av protestantiske kjettere som avvek fra hans egne meninger; spesielt vektlagt fra da hans politiske innflytelse ble sterkere. Luther gikk iherdig inn for henrettelse av alle annerledestenkende; altså ikke bare av katolikker. Martin Luther gikk videre aktivt inn for det vi kaller diktatur; dvs enevelde: Han oppfattet absolutt ikke (!) skillet mellom de to regimenter på den måten det langt, langt senere, på 1900-tallet, har blitt omtolket til. Dette siste er altså en langt senere (!) nytolkning som skiller mellom «ordet og sverdet«. Luther på sin side var dog allerede tidlig helt overbevist om at den politiske- og militære makten, det kirkelige hierarkiet og skriften var tre sider av samme sannhet og sak: "Eselet behøver pisken, og pøbelen må styres med makt; dette visste Gud godt: Derfor, så ga Han øvrigheten sverd og makt». Og «pøbelen»? Det er altså det samme som bønder og andre troende som ikke delte Luthers teologiske syn på dette og hint. Martin Luthers holdninger til bøndene og deres kamp for samfunnsrettigheter er kjent. Da flere tusen av dem ble regelrett nedslaktet av fyrsten og hans soldater, så skrev Luther i begeistring om denne Guds dom over bøndene og deres leder.

Jeg minner også om at hekseprosessene i Norge først ble innført etter at lutherdommen i Norge ble gjennomført ovenfra med tvang og vold. Barn med bistandsbehov, dvs psykisk utviklingshemmede/downs etc, beskrev Luther som «byttinger». De er nemlig onde resultatater av kvinner som "har hatt omgang med djevelen og de skal derfor druknes". Martin Luthers verdensbilde var altså ikke akkurat helt gjennomført og preget av Kristi ånd. Det er nemlig heksene og trollmenn som er skyld i alle uforklarlige uhell, sykdommer osv. Luthers kilder og suverene autoritet her var kun hans egne følelser, indre sjelekamper, erfaringer, syn og fantasifulle bibeltolkninger. Luther benytter i sine skrifter stadig henvisninger til sin fulle overbevisning om at dommedag er umiddelbart nær. Videre demonstrerer han sin dogmatiske tro på  djevelens besettelse av alle som er uenige med ham, at paven var antikrist, til de store problemene med trollmenn og hekser etc. Luther er uansett her helt klar; slike mennesker skal dø: «Man burde ta paven og hans lære, samt alle tilhengere av den, og brenne dem opp med ild - slik som man gjør med trollmenn og hekser. Det er en ytterst rettferdig lov som påpeker at trollmenn og hekser skal drepes, for de gjør meget skade».

Videre var hans retorikk og vokabular sterkt preget av de aller mest grove vulgæruttrykk for avføring og verre ting de gangene han beskrev jøder, den katolske kirke, paven og katolikker, baptister (gjendøpere), kjettere og andre. Disse beskrev Luther som «levende djevler» som man skal «kappe hodene av». Og dette var ikke bare retorikk: I januar 1536, så ble tre ledende baptister henrettet etter grov tortur, i Jena. Og alle de opprinnelige døperne i Zürich var snart henrettet. Enhver leser av Luthers historiske skrifter får etter hvert et bestemt inntrykk av at her møter vi en mann som mener å alene besitte en kjemisk fri tilgang til Gud og dermed til sannheten selv.

Men man må altså som leser i dag aktivt oppsøke disse skriftene selv: De lutherske teologer tier, eller henviser kun generelt og bagatelliserer eller omskriver her... så og si totalt. Man får derimot som oftest presentert det samme gamle tilpassede, regisserte og parfymerte bildet av Luther, hvor man skriver om den gode, markante, skarpe og kloke Luther man selv helst foretrekker, og vil at andre skal tro på. Men dette er manipulasjon. Det blir kontinuerlig presentert en "Luther" som langt på vei er løsrevet fra Martin Luther selv.

Martin Luthers enkle dikotomier blir direkte fatale for kirke og samfunn. Den som ikke deler hans syn, tilhører som nevnt ovenfor ganske enkelt djevelens barn og skal behandles der-etter. De skal ikke bare forbannes. Men drepes: «Min sak er Guds sak» (!). Intet mindre... Da Luther altså fikk smak på politisk makt, så gikk han den katolske kirke en høy gang. Martin Luther så videre fornuften som en motstander av Gud og sannheten. Han anså allerede i 1518 fornuften som troens motstander. "Den som vil være en kristen må stikke øynene ut på sin fornuft". Hva gjelder Luthers syn på jødene, så er vel dette allerede påpekt av andre og av meg; se f.eks dette innlegget i linken. Men dog kan det tillegges følgende, ikke minst med tanke på hans oppfatning av den politiske og militære makts ubetingede sammenbinding med kirke og tro: Den enkelte troende oppfordres bestemt til å snarest informere makt og myndigheter om man ser noen jøder. Og griper ikke makten inn, så skal man utføre volden mot jødene selv. Alt i Guds navn.

Videre: Det enevelde, den lutherske ortodoksien og nærmest teokrati som med ytterst hård hånd regjerte i Norge er også frukter av det lutheranerne i dag så begeistret feirer. Det var i Norge svært harde straffer for å bekjenne seg til en annen kristen troslære; det som derfor strategisk nok ble definert som «kjetteri» og «blasfemi«. Og ikke minst var det harde straffer mot ulydighet mot makten, konge og fedreland som den lutherske kirke sto som garantist for: Dvs i lange tider d.s.s. daneveldet. Her var kirkens og dets ledelse helt ubetinget på maktens side. Prester og biskoper hadde sågar rett og plikt til å varsle myndigheter om folks privatliv og tro, m.m. Det rådet kontroll, sterk sensur og det ble benyttet fengselsstraff, tukthus, inndragelse av eiendom, landsforvisning og dødsstraff som effektive virkemidler for å opprettholde den lutherske kirke og stat. Flere av de lutherske teologer som i disse tider har utgitt bøker om Luther mener å hevde at han bare «var et barn av sin tid», og dermed ikke skal lastes. Hvilket selvsagt er tøv. Det man setter pris på hos Luther, er altså sant og evig. Men det man ikke liker og tar avstand fra er noe man kan føre over på tidsånden? Videre var det andre teologer og tenkere den gangen som tok avstand fra Luthers metoder og språk; de mente han gikk alt for langt og hardt frem, og at man ville oppnå nødvendige kirkelige endringer med andre midler.

Videre benevner lutherske teologer i dag Luthers klare antisemittisme som «antijudaisme». Luthers grove hets og angrep på jøder var så skrekkelig at her kan det se ut til at dagens lutheranere lider av benektning og fortrengning og omtolker eller ser bort. Luthers påstander og holdninger til jøder var faktisk så preget av oppfordring til drap, vold og undertrykkelse av jøder at det å benevne dette som annet enn antisemittisme blir en løgn. Virkeligheten er dog også her den øverste dommer. Hvilket har som konsekvens at den kristent motiverte antisemittismen forbigås. Dette kan ikke benevnes som spesielt "mesterlig". Det som er saken er altså at Luther gikk LENGRE en flere av hans samtidige hva gjelder alle de nevnte grove negative forholdene. Det lå faktisk ikke entydig i den tiden at man skulle støtte enevelde, tyranni og maktmisbruk fremfor andre mer positive impulser. Det var selvsagt ingen tidsånd som dikterte Luther til å bli den beregnende og voldelige maktpolitiker, dommedagspredikant og den antisemitt som han faktisk ble. Luther representerte nettopp en klar motkraft inspirert av Gud, om man skal tro dagens lutheranere.

Luthers gode impulser her, legitimerer dog ikke alt det gale og onde i hans virke. Kristus påpekte som nevnt lenger ovenfor selv bestemt en rekke ganger det tragiske og uriktige med skriftlærde som i beste mening tråkket galt hva gjelder legitimering av det onde i Guds navn, samtidig som de samme fariseere like vel sa andre riktige ting. Det siste her legitimerte dog ikke det første. Men det gjør det altså med Luther, om vi skal tro nåtidens lutherske teologer.

Ser man på Luthers antisemittisme, hans utillatelige tette sammenblanding av tro, kirke og politisk-militær makt, hans påpekning av den nødvendige respekten og underordningen for enhver myndighet, så kan man trygt fastslå at politiseringen av de lutherske kirkene fra dag 1 var én av flere nødvendige forutsetninger for den senere nazismens maktovertagelse. Ett av de vesentlige frøene i den kommende skrekkelige gifthave her var sådd av Luther.

Hans teologi og motkraft blir i lys av de mange svært grove feilskjær, maktmisbruk og legitimerende maktpolitikk mildt sagt noe tilsmusset. Nettopp fordi det var i klar motfase til Kristus selv. Og apropos Luthers dobbelte bokføring: Han angrep med rette horskap og avsporinger i DKK, han angrep flerkoneri som grov synd, etc. Men samtidig aksepterte han i kirkens navn (!) bigami hos fyrsten Filip.

Og videre et apropos hva gjelder politisert religion; sitat fra IS; dvs den såkalte Islamsk Stat:

1. « Dere skal drepe de vantro med skytevåpen; har dere ikke det så stikk dem ihjel med kniver. Har dere ikke det, så bruk kjøretøy. Drep dem der dere møter dem. «

2. «Det er en kjærlighetsgjerning for Gud å drepe fienden, å plyndre og brenne og gjøre alt som er skadelig inntil han er overvunnet».

3. «Kvel, stikk, slå dem ihjel, i skjul, eller åpenlyst hver den som kan.»

4. « Stikk, slå, drep dem, hver den som kan! Dør du selv, så er det godt for deg for en mer salig død kan du aldri få».

Sitat nr. 1 er fra IS (Islamsk Stat). Resten er bare et lite utvalg av flere svært grove uttalelser fra Martin Luther, fra f.eks. «Wider der räuberischen und mörderischen Rotten der Bauern».

Det finnes som nevnt langt verre (!) uttalelser fra Luther om jødene.

Igjen vil jeg vektlegge at det er viktig å tilstrebe balanse; dvs presentere et noe mer sant og et mer helt bilde av Luther nå når han skal markeres i 2017. Dvs på den ene siden ikke bare levere en beksvart demonisering, men på den annen ei heller lage en ensporet kritthvit hyllest og hagiografi a la «Legenden om Luther», eller så vidt nevne alt dette skrekkelige så smått bare i forbifarten. Hadde noen i dag skrevet slik Luther gjorde om jøder og bønder, om navngitte personer, etc, så ville vedkommende faktisk ha blitt sperret ute fra mediene på livstid, samt blitt strafferettslig påtalt, straffet og fengslet.

Og igjen: Alt dette ovenfor er altså ikke skrevet som ledd i en komparativ betraktning av DnK og DKK. Den Katolske Kirke har gjennom historien gjemt mange nok svin på skogen selv. For all del. Men disse bidragene ovenfor er nødvendige ledd for å forsøke å skape en viss balanse og motvekt til de panegyriske og ensidige hyllester av presten Martin Luther. Det må sies at det er både patetisk og trist å se så mange lutherske teologer som nekter å se Luthers alle mørke sider i hvitøyet og formidle hva de ser. De skriver engasjert om Luther... og anmelder så hverandres bøker med begeistring. Men det å aktivt, åpent og redelig også stå solid og fyldig frem med hele fortellingen gjøres altså ikke.

Bildet av Martin Luther er naturlig nok ikke helt eller sant før alle kjente sider er presentert: Man kan altså ikke ta hva man ønsker for så å skape verken et ønske- eller skremmebilde av Luther. Man rammer ikke Gud gjennom en slik åpenhet eller ærlighet. Det økumeniske arbeidet er like viktig som før; eller en dog mer viktig. Her forutsettes det at alle parter fordomsfritt ser på- og formidler historien sakssvarende og lytter på hverandres fortellinger og erfaringer. Og man vet allerede at det er øynene som ser som avgjør hva som skal få passere som sant eller ikke. Derfor, så trengs alles deltagelse. Da bør man ha mot til å møte den andre der han og hun er for å se sakene derfra? Videre er det nok et ikke uvesentlig poeng å ikke vedta liturgier som bestemt går på tvers av det som står i Guds Ord, og dered bryter med bekjennelsen og tradisjonen. Dette er, konstruktivt sett, absolutt ikke i tråd med det positive Luther sto for i teologien. Kirkene har dog ennå så mye grunnleggende og vesentlig felles at dialogen må fortsette. Det som er felles er rotfestet i Kristus og utfordrer det harde og uforvandlede i oss alle.