I lørdagens Vårt Land ble jeg intervjuet i anledning min nye bok Bibelfortellinger for barn. I forlengelsen av intervjuet hadde avisen snakket med førsteamanuensis Elisabeth Tveito Johnsen om det å fortelle barn de mer grusomme fortellingene fra Bibelen
Dette er et svært spennende tema: Hva skal vi fortelle våre barn, og hvor gamle bør de være? Jeg er helt enig i at vi skal være modige nok til å la barna våre forstå at denne verden ikke kun består av godhet, at det finnes ondskap, overgrep, maktmisbruk og så videre. Tveito Johnsen sier at våre barn stadig eksponeres for fortellinger om mennesker som dør på grunn av naturkatastrofer, terror og krig, og at vi må tørre å snakke om det. Jeg kunne ikke vært mer enig.
Må være musikalske. Likevel må vi snakke om hvordan dette skal fortelles. Barn er ikke like. Vi foreldre må være musikalske i våre samtaler med ungene om denne verdens grusomhet. Vi bør snakke om for eksempel flyktningstrømmen; om hvor flyktningene kommer fra, hvorfor de må flykte, hva de opplever på veien – men er det nødvendigvis riktig å vise din fire år gamle datter et bilde av en død gutt på en strand i Hellas?
Bibelens fortellinger er et fantastisk utgangspunkt for store samtaler med barn. Alle som leser boka mi vil se at nettopp dette ligger mitt hjerte nært. Jeg tar tydelig opp temaer som misunnelse, sorg, tungsinn, depresjon, barnløshet, fangenskap, død, mennesker på flukt og mange flere temaer. Jeg lager små innskudd, som er inngangsporter til samtaler, slik at den som leser boka høyt for et barn vil kunne velge å bruke min inngang til temaet, eller nærme seg en viktig samtale på en annen måte. Barn er forskjellige, voksne er forskjellige.
Hvor tar hun det fra? Tveito Johnsen er kritisk til min måte å fortelle historien om Noah på. Hun uttaler at jeg lar kjempene drukne, men ikke menneskene. Hvor tar hun det fra? Ikke fra min bok. Også i intervjuet med meg påstås det at jeg ikke skriver at menneskene utryddes. Jeg ønsker velkommen debatten om hvordan vi kan fortelle våre barn om det vanskelige, men da er det jo fint om journalister og forskere tar seg tid til å lese historien de skal kommentere. Dette er tredje gang Vårt Land gjengir utsagn om at jeg sparer barna for menneskenes skjebne i min gjenfortelling av historien om Noah.
Jeg innrømmer så gjerne at jeg synes det er vanskelig å fortelle barn at Gud velger å utrydde menneskeheten, men jeg gjør det likevel. Det er ikke min oppgave å forsvare Guds handlinger, men måten å gjenfortelle på er mitt valg. Jeg lar deler av historien nettopp handle om min tvil i møte med fortellingen. Er det lov å være uenig med Gud? Jeg lar Noah selv forsøke å omgå Guds bestemmelse ved at han og familien advarer alle de møter om den kommende katastrofen. Når flommen kommer, lar jeg Noah rope sin uenighet mot Herren.
Pakten. Jeg forteller til slutt om pakten mellom Gud og menneskene. Den har jeg formet slik:
1. Menneskene lover å huske at Gud har skapt oss. Derfor skal vi ikke være onde mot hverandre eller ødelegge den jorda han ga oss.
2. Gud lover aldri mer å sende så mye regn at menneskene drukner.
Jeg har valgt å ikke beskrive barn som drukner, og Magnus, som har laget illustrasjonene, velger å tegne en kjempe som svømmer for livet og ikke en familie i ferd med å gå under. Slike skildringer sparer også Bibelen oss for.