Verdidebatt

Når sannheten skremmer

Jeg innrømmer så gjerne at jeg synes det er vanskelig å fortelle barn at Gud velger å utrydde menneskeheten, men jeg gjør det likevel. Hvordan skal vi snakke med barna om det onde?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I lørdagens Vårt Land ble jeg intervjuet i anledning min nye bok ­Bibelfortellinger for barn. I forlengelsen av ­intervjuet hadde avisen ­snakket med første­amanuensis ­Elisabeth Tveito Johnsen om det å ­fortelle barn de mer grusomme ­fortellingene fra Bibelen

Dette er et svært ­spennende tema: Hva skal vi fortelle våre barn, og hvor gamle bør de være? Jeg er helt enig i at vi skal være modige nok til å la ­barna våre forstå at denne ­verden ikke kun ­består av godhet, at det ­finnes ondskap, overgrep, ­maktmisbruk og så videre. Tveito ­Johnsen sier at våre barn stadig ­eksponeres for fortellinger om mennesker som dør på grunn av natur­katastrofer, terror og krig, og at vi må tørre å snakke om det. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Må være musikalske. ­Likevel må vi snakke om hvordan dette skal fortelles. Barn er ikke like. Vi foreldre må være ­musikalske i våre samtaler med ungene om denne verdens ­grusomhet. Vi bør snakke om for ­eksempel flyktning­strømmen; om hvor flyktningene kommer fra, hvorfor de må flykte, hva de opp­lever på veien – men er det ­nødvendigvis riktig å vise din fire år gamle datter et bilde av en død gutt på en strand i Hellas?

Bibelens fortellinger er et ­fantastisk utgangspunkt for store samtaler med barn. Alle som ­leser boka mi vil se at nettopp dette ligger mitt hjerte nært. Jeg tar tydelig opp ­temaer som misunnelse, sorg, tungsinn, ­depresjon, barnløshet, fangenskap, død, mennesker på flukt og mange flere temaer. Jeg ­lager små innskudd, som er inngangsporter til samtaler, slik at den som leser boka høyt for et barn vil kunne velge å bruke min inngang til temaet, eller ­nærme seg en viktig samtale på en ­annen måte. Barn er forskjellige, ­voksne er forskjellige.

Hvor tar hun det fra? Tveito Johnsen er kritisk til min måte å fortelle historien om Noah på. Hun uttaler at jeg lar ­kjempene drukne, men ikke ­menneskene. Hvor tar hun det fra? Ikke fra min bok. Også i intervjuet med meg påstås det at jeg ikke ­skriver at menneskene utryddes. Jeg ­ønsker velkommen debatten om hvordan vi kan fortelle våre barn om det vanskelige, men da er det jo fint om journalister og forskere tar seg tid til å lese ­historien de skal kommentere. Dette er tredje gang Vårt Land gjengir utsagn om at jeg sparer barna for menneskenes skjebne i min gjenfortelling av historien om Noah.

Jeg innrømmer så gjerne at jeg synes det er vanskelig å ­fortelle barn at Gud velger å ­utrydde ­menneskeheten, men jeg gjør det likevel. Det er ikke min ­oppgave å forsvare Guds handlinger, men måten å gjenfortelle på er mitt valg. Jeg lar deler av historien nettopp handle om min tvil i møte med fortellingen. Er det lov å være uenig med Gud? Jeg lar Noah selv forsøke å omgå Guds ­bestemmelse ved at han og ­familien advarer alle de møter om den kommende ­katastrofen. Når flommen ­kommer, lar jeg Noah rope sin uenighet mot 
Herren.

Pakten. Jeg forteller til slutt om pakten mellom Gud og ­menneskene. Den har jeg ­formet slik:

1. Menneskene lover å huske at Gud har skapt oss. Derfor skal vi ikke være onde mot ­hverandre eller ødelegge den jorda han ga oss.

2. Gud lover aldri mer å ­sende så mye regn at menneskene drukner.

Jeg har valgt å ikke ­beskrive barn som drukner, og Magnus, som har laget illustrasjonene, velger å tegne en kjempe som svømmer for livet og ikke en ­familie i ferd med å gå under. Slike skildringer sparer også ­Bibelen oss for.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt