Kommentar

En sjanse til Smiths venner

Det har skjedd en stille revolusjon i Brunstad Christian Church. Ikke alle har fått det med seg.

‘En god del medlemmer hadde et temmelig respektløst kvinnesyn', sa Berit Nilsen. Hun snakket om Brunstad Christian Church (BCC), også kalt Smiths venner. For 15 år siden var hun på nippet til å melde seg ut.

Nå stormer det rundt menigheten igjen. En hemmelig gruppe for utbrytere har, til tross for opptakskrav og gjensidig taushetsløfte, fått innholdet sitt publisert på nettet, sammen med pikante detaljer fra innboksen til hovedkritikeren Johan Velten. Av presseetiske årsaker kunne vi bare gjengi brøkdeler av det i vår reportasje i lørdagens avis.

Utvikling

Men Berit Nilsen, som står bak den skarpe kritikken ovenfor, hoppet ikke av. I dag er hun informasjonsansvarlig og medlem av styret i BCC.

Det er ganske oppsiktsvekkende at en så sentral leder sier tydelig at dersom forholdene i trossamfunnet ikke hadde endret seg, ville hun ikke vært medlem i dag. Uttalelsene er et eksempel på hvordan menigheten har utviklet seg de siste 15–20 årene. Aldri har man kunnet snakke så åpent om fortiden som nå. Aldri har man hatt et så avslappet forhold til sine «verdslige» omgivelser som nå.

Endringene ligner på dem en rekke andre lavkirkelige trossamfunn og organisasjoner har vært gjennom. Bak dem ligger en tid der man bygget retoriske murer rundt seg selv. Man dyrket sine særstandpunkter og definerte andre ut på sidelinjen. Samtidig var bevisstheten rundt egne svake sider lav.

Det er mange faktorer som kan forklare en slik fortid. At medlemmene var spesielt manipulerbare – eller at lederne var dårlige mennesker – er ikke en slik faktor. Årsakene er langt mer kompliserte og har dypere historiske røtter enn som så. Det handlet om frigjøring fra statlig religionsmonopol. Det handlet om arbeiderklassens og lekfolkets dyrekjøpte selvrespekt. Det handlet om kampen for å overleve som organisasjon. Det handlet om at overbevisningen betydde mer enn noe annet.

Opphevet

Utviklingen har gått tregere i BCC enn andre steder. Også det har sine forklaringer. Men de siste tiårene har det skjedd noe som ikke kan karakteriseres som mindre enn en stille revolusjon.

De var kjent som menigheten der kvinnene måtte ha skjørt og langt hår, og der barna ikke fikk se på TV eller være med på klasseturer og leirskoler. Nå er de detaljerte reglene, opphevet.

Det samme er forbudet mot å engasjere seg i lokalsamfunnet. Det mange opplevde som et krav om autoritær barneoppdragelse, er erstattet av det motsatte. Man har fått handlingsplaner mot seksuelle overgrep. En rekke flere positive endringstrekk kunne vært nevnt.

Men disse endringene er av ulike grunner uinteressante for mange avhoppere. Det er ikke plass til å komme inn på årsakene, men sårene som ble skapt i en splittelse på begynnelsen av 90-tallet er der fortsatt.

Nye sår

Stadig nye medieoppslag, som da avhopperen Johan Velten gikk ut mot BCC i forbindelse med lanseringen av sin nye bok i sommer, river sårene opp igjen. Retorikken hans var så uforsonlig og upresis at det er forståelig at BCC reagerer med skarp avvisning.

I oppfølgingen av debatten fortalte Tønsbergs blad blant annet den sterke historien til en kvinne som var utsatt for incest i oppveksten. Hun anklaget ledelsen i BCC for ikke å ha fulgt saken godt nok opp.

Det er svært viktig å ta overgrepsofre på alvor. Problemet med avisens dekning var at overgrepene mot kvinnen var en del av et større og alvorlig bilde, som ikke kunne fortelles. Taushetsplikt og hensynet til kvinnen og andre ofre gjorde det umulig for BCCs ledelse å forklare seg.

Dokumentasjonen som gir et inntrykk av at Johan Velten med flere utbrytere engasjerer seg i denne typen saker for å – etter eget utsagn – «ta rotta på hele skiten», gir grunn til bekymring. Det er ikke slik man hjelper mennesker.

Respekt

Poenget er ikke at BCC er hevet over kritikk eller fortjener mildere behandling enn andre trossamfunn Poenget er å gjøre oppmerksom på at ting endrer seg. Det gjør Norge også. Vi har fått et større religiøst mangfold. Vi er mer bevisste enn før på å respektere og forstå ulike minoriteters egenart. Den respekten fortjener BCC også.

Poenget er også å oppfordre BCC til større frimodighet, ikke mindre. Mange av verdiene de står for trenger samfunnet vårt mer av. Dessuten kan Kristen-Norge ha noe å lære av den åndelige arven etter grunnlegger Johan Oscar Smith. Selv kan BCC utvilsomt berikes av resten av kirkens erfaringer og perspektiver.

Kanskje står vi overfor starten på noe nytt. Hvis BCC bare får en sjanse. Det fortjener de.

Redaktør Alf Gjøsund vokste opp i BCC og var medlem fram til 1991, men har de siste 13 årene ikke engasjert seg i debatten om trossamfunnet.

Kommentaren står på trykk i Vårt Lands papirutgave 16. oktober 2017.

LES REPORTASJE: Bitre anklager

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar