Verdidebatt

Unnfallenhet som dyd

Den «gode» regelen om ikke-innblanding i andres anliggende er ofte det stikk motsatte: et uttrykk for konfliktskyhet og regelrett feighet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

EN VINTER FOR NOEN år tilbake ble jeg oppmerksom på at mange foreldre – særlig pappaer – i forbindelse med henting av barn lot bilen gå på tomgang. Jeg snakker ikke om et par minutters tomgang, men ti, noen ganger 20 minutter, og med en sky av eksos som resultat. Ved et tilfelle så jeg en stor SUV stå på tomgang utenfor en veikro, og da jeg gikk bort for å be sjåføren om å være så snill å slå av motoren, viste det seg at bilen var tom.

Jeg gikk inn på veikroen, stilte meg opp midt i lokalet og
spurte om noen der var eier av den grønne Land Cruiser parkert utenfor. Det ble helt tyst, men da jeg gjentok spørsmålet fra bord til bord, sa en kar i 30-årene at det var hans bil. Jeg spurte om hva som var grunnen til at
bilen gikk på tomgang mens han var inne og spiste. Han mumlet noe om et teknisk problem, men trodde visst ikke på sin egen bløff, tok seg i det og gikk på
offensiven ved å spørre: «Og hva har du med det å gjøre?»

Stirret opp fra tallerkenene. Jeg svarte som jeg pleide overfor pappaene som skulle hente barn, at når bilen går på tomgang over tid «forurenser den lufta som er for alle». Stemningen ble fortettet, samtlige stirret opp fra tallerkenene og mannen reiste seg og gikk mot meg, rød i ansiktet. Han ga til kjenne at jeg blandet meg med noe jeg ikke hadde noe med og at jeg for øvrig kunne dra dit peppern gror.

Jeg var i ferd med å svare, men lot være siden han åpenbart var i affekt og – hva vet jeg – troendes til å slå meg ned eller ta meg med utenfor for et oppgjør der. Derfor holdt jeg tett, snudde meg og gikk ut så rolig jeg kunne.

Min åtte år gamle sønn hadde fulgt opptrinnet og var tydelig skjelven. Senere ba han meg love ham aldri igjen å snakke til sjåfører av biler på tomgang. Muligens var det noe riktig i det pappa ville oppnå – men når reaksjonen ble som den ble, var det ganske
enkelt ikke verdt det.

Utbredt syn. Eksemplet illustrerer slik jeg ser det et utbredt syn på moralisering, der den som blir tiltalt med henvisning til noe presumptivt moralsk kritikkverdig ved egen atferd, avviser kritikken som uberettiget: Det er den som fremmer kritikken som anses å gjøre noe kritikkverdig, ikke den som er ansvarlig for atferden kritikken retter seg mot.

To forskyvninger er dermed på ferde. For det første en forskyvning fra den som blir kritisert til den som fremmer kritikk (altså fra objekt til avsender), og for det andre fra saken (i form av atferden) som kritikken omhandler til personen som ytrer den, forstått som en person som ikke har noen rett til å gjøre det.

En av mine beste venner, la oss kalle ham «Ola», er stadig på farten til utlandet, både i jobbsammenheng og på ferieturer. Han reiser bestandig med fly. Han er også en person som plasserer seg langt ute på den politiske venstresiden og bedyrer at han er svært bekymret for klimakrisen.

De vanlige klagemålene. I årenes løp har vi mange ganger delt vår felles bekymring for alt som har med det stigende alvoret i klimasaken å gjøre. Vi har vært gjennom de vanlige klagemålene: at politikere og myndigheter krever for lite av folk, det perverse ved at klimaskadelig transport (fly) er billigst og klimavennlig (tog) dyrest, og det totalt urealistiske ved mantraet om at fortsatt økonomisk vekst er «del av løsningen» på klimakrisen. Vi er samstemte i våre synspunkter.

Så hva er problemet? Problemet er at Ola fortsetter å gi sitt bidrag til at nordmenn de siste årene har ligget på verdenstoppen i antall utenlandsreiser med fly. I så henseende er Ola altså en del av klimakrisen han uttrykker slik bekymring for; han personifiserer hvordan det har seg at problemet bare blir større for hvert år som går.

Det som interesserer her, er ikke motsigelsen Ola står i mellom hva han sier og hva han gjør, med den kognitive dissonansen det innebærer, men snarere hva jeg kan tillate meg å si i form av å kritisere atferden hans. Jeg merker at jeg holder tilbake alle tilløp til ramsalt moralsk kritikk, altså ren fordømmelse av alle flyreisene hans.

Ironiske bemerkninger. I stedet kommer jeg med ironiske bemerkninger om hvor vanskelig det er selv for de mest miljøopptatte av oss å handle slik vi vet vi burde gjøre. Jeg alminneliggjør problemet – motsigelsen – for å unngå å gå rett på hans person og valgene han gjør i livet sitt.

Hvorfor? Dels er jeg usikker på hvordan han vil reagere – om han vil ta slik direkte kritikk ille opp og bli irritert og sint, slik at vennskapet – i verste fall – trues. Og dels er jeg usikker på en mindre personlig, mer saklig måte, nemlig ved å stille meg spørsmålet om jeg virkelig har rett til – er i en posisjon til – å fremsette moralsk kritikk av hans handlinger. Hvem har rett til – ubedt av noen – å fremsette slik kritikk?

Er vi ikke to godt voksne personer som må få lov til å handle slik vi ønsker uten å skulle bli kritisert på moralsk grunnlag, det være seg av en nær venn?

Kritikere og korrektiver. Noe av det viktigste gode venner kan gjøre – eller være – for hverandre, er kritikere og korrektiver i moralske anliggender, slik jeg ser det. Hvis ikke dine nærmeste venner skal si fra til deg om at du gjør – eller er i ferd med å gjøre – noe moralsk problematisk, hvem da? Og hva er vennskapet verdt, hvis man holder inne med det man tenker om den andres atferd?

Ekte vennskap må vel tåle oppriktighet, selv om den kan røpe uenighet og føre til konflikt? Skal man ikke si fra hvor man har hverandre, snarere enn å forstille seg og holde inne med det som kan vise seg krevende? Og hvordan skal noen kunne justere kursen der den er gal, hvis ingen sier fra?

Eksemplet med «Ola» er relativt enkelt i den forstand at jeg, ved å påtale hans flyreiser, anvender en standard han selv påberoper seg: at folk må ta miljøproblemene på alvor. Det må jo være moralsk enklere å appellere til vennens postulerte verdier enn helt andre sådanne? Så kan man selvfølgelig si at det er det faktum at Ola møter seg selv i døra som er det smertelige ved å ytre kritikken, og som man så vil spare ham – eller kanskje mer presist: relasjonen, og dermed også seg selv – for.

Suverene individer. Vi oppdras til å stå for det vi gjør, til å gjøre egne valg som uttrykker hvem vi vil være. Spørsmålet er hvordan den mentaliteten og det selvbildet som dette gir opphav til, slår ut i tilfeller der vi får vår atferd kritisert av andre, det være seg en venn eller en fremmed.

Dersom vi forstår oss som
moralsk suverene individer, aktører som forfølger de verdier hver og en forplikter seg til som «sine», så kan det at andre bryr seg fremstå som prinsipielt problematisk:

De overtrer en grense ved å mene noe (kritisk) om meg og mitt som de ikke er bedt om, og ikke er i posisjon til, å gjøre.

Andres innblanding kan da tilbakevises på enkleste vis: Den avvises fordi den er et eksempel på innblanding, og innblanding er i seg selv problematisk: Den krenker min integritet og selvstendighet som voksen,
autonom aktør, med den respekten jeg fortjener å bli vist av andre. Avvisningen tar da form av en bemerkning om at «slik du nå blander deg inn i hva jeg gjør, ville jeg aldri gjøre overfor deg.» Å la være å blande seg i andres gjøren og laden blir da «god
moral», en dyd å beflitte seg på å praktisere.

Når unnfallenhet blir en dyd. Spørsmålet er om ikke en så flatterende vurdering av aktørens rett til uforstyrret selvbestemmelse, korrelert med andres plikt om ikke-innblanding, fremstiller som moralsk høyverdig det som er det motsatte: Konfliktskyhet, unnfallenhet og regelrett feighet, utgitt som respekt, takhøyde og toleranse for at andre må få ha sin suverene frihet til å gjøre det de vil, selv om jeg ikke ville handlet slik for min del.

Kort sagt, ikke-innblanding som et bevis på egen moralske fortreffelighet.

(En lengre utgave av teksten ble første gang publisert i Norsk filosofisk tidsskrift. Gjengitt med tillatelse).

Arne Johan Vetlesen, Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt