Sannheten er arbeidskrevende

Ny Tids famøse oppslag om 11. september 2001 påsto visstnok ingenting. Det eneste de gjorde var å stille «kritiske spørsmål» basert på meningene til «flere eksperter», som gikk ut på at det er 1) tvil om den aksepterte forklaringen og 2) andre forklaringer som passer bedre for dem som ser USA og dertil hørende organisasjoner som rotårsaken til det meste av verdens elendighet.

Sprer villfarelser

Det er lett å forveksle­ slike tankerekker med vitenskapelig ­metode, fordi begge bruker skepsis for å stille kritiske spørsmål. Forskjellen ligger i at vitenskap vil frem til mer sannferdige svar på vanskelige spørsmål, mens konspirasjonsteoretikere forsøker å spre villfarelser og løgn ved å så tvil om grunnleggende forhold. Historikere vil utdype og nyansere vår forståelse av fremtiden, konspirasjonsteoretikere vil forflate og forenkle den.

Denne forskjellen mellom sannhet og løgn gjør seg gjeldende både i store og små sammenhenger.

Når vi trekkes til en forklaring som passer godt inn i våre fordommer, ser vi lettere gjennom fingrene med hastverksarbeid i kildebruk og resonnement. Konspirasjonsteoriene er ekstreme, ondsinnede, gjennomarbeidede utgaver av banale fremstillinger vi utsettes for hver dag.

De kommer til uttrykk i stereotypiske beskrivelser av alle politikere som ­mener noe annet enn oss. Være seg kristne, ­muslimer, ateister, jøder, amerikanere, israelere, palestinere eller hva det skulle være. De viser seg i lettvinne forklaringer på vanskelige forhold, på krav fra journalister om å gjøre rede for sammensatte standpunkter på ti sekunder eller mindre.

«Arbeidsleir»

Hans Eirik Olav, fast økonomispaltist i Ny Tid, skrev nylig at «det antakelig ikke ble gasset en eneste jøde i Auschwitz» og at det simpelthen «var en arbeidsleir hvor jøder (og andre) ble brukt i tysk våpenproduksjon. »

Et ekko av det britiske David Irving fremmet i mange år: Der det mer enn antydes at jødiske familier står bak mye av verdens faenskap, at «holocaust-historien» må skrives om, og at man kun stiller «kritiske spørsmål» ved «etablerte sannheter».

Deborah Lipstadt beviste at Irving ikke hadde noen ære å forsvare mot beskyldninger om jødehat og historieforfalskning, og hun gjorde det ved å gå skriveriene møysommelig etter i sømmene: det tok flere år.

Det var ikke nok å trekke Irvings troverdighet i tvil ved å vise enkelte feil, uansett hvor store. Det måtte bevises at hele strukturen bygget på vage, løgnaktige, usammenhengende påstander som ødela ethvert krav om å regnes som «historie».

Omhyggelig arbeid

Å tilbakevise historieforfalskning krever et omhyggelig arbeid fra dyktige historikere: Strukturen i en fremstilling må analyseres for å finne fatale svakheter (Følger konklusjonen av premissene og logikken? Er premissene holdbare?), setningsstrukturen må ­avkles for å finne villedende vaghet («noen ­eksperter»), kildehenvisingene må undersøkes nøye.

Konklusjonene må granskes for å se om de henger på greip i det hele tatt. Det er tungt, kjedelig, frustrerende arbeid med det formål å avvise en løgn som aldri ­burde vært nedskrevet.

Og til slutt må en rimelighetsvurdering til. Alt dette krever enormt med arbeid og forutsetter at noen orker å lese hele en lang utredning som bare handler om å motbevise noe.

Godt oppbygd historieformidling og -forståelse er vanskelig arbeid: Du må være kritisk til alle kilder, inkludert deg selv, du må ønske tvil velkommen, uttrykke deg med forbehold, bruke ordet «sikkert» med stor varsomhet.

Slik det også er med godt journalisthåndverk, forøvrig.