Når alle fostre kan reddes

‘Hen rørte seg, pep og klynket litt, og veivet litt med armer og bein. Hjertet slo. Så jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe barnet med pusten, det man gjør med ekstremt tidlig fødte barn.’

Slik beskriver overlege ­Katarina Strand Brodd situasjonen som oppsto på Mälarsjukhuset i Eskilstuna tidligere i år. «Hen» var i utgangspunktet et foster som skulle aborteres, men overlevde inngrepet. Brodd startet akutte livredningstiltak, men ga opp etter ti minutter. Senere har hun møtt skarp kritikk for forsøket.

Men dette var ingen en ­protesthandling fra en svensk anti-abortaktivist. Det var ­heller ingen irrasjonell reaksjon i en ekstremt vanskelig situasjonen. Brodd er ikke bare overlege, hun er også leder for etikkgruppen i Svenska neonatalföreningen.

Hennes resonnement var at ­siden dette var i 22. uke, og ­barnet befant seg utenfor liv­moren, var barnet per definisjon en person med juridiske rettigheter. 40 prosent av barna som er født så tidlig, overlever.

Innstramming

Abort er et av de mest betente temaene i samfunnet vårt. Det er vanskelig å snakke om fosterets menneskeverd uten å bli beskyldt for å ville innskrenke kvinners rettigheter.

Samtidig har det ­forekommet innstramminger i praksisen uten at debatten er blitt opp­hetet. Det var for eksempel ­mulig å få innvilget abort i 23. uke i ­Norge. I 2014 satte helse­minister Bent Høie foten ned for denne ­praksisen.

– Det har aldri vært tillatt med abort av fostre i Norge etter ­grensen for levedyktighet. ­Heller ikke på sosial indikasjon eller etter voldtekt. (...) Det som har endret seg er grensen for levedyktighet», presiserte han.

Nyfødtmedisinen utvikles. Det er nettopp grensen for ­levedyktighet som kan endre seg dramatisk de kommende årene. I vår skrev forskning.no om en artikkel i Nature Journal som beskrev arbeidet med å ­utvikle kunstige livmødre.

En kunstig livmor består av en pose fylt med kunstig fostervann og et system som holder ­fosteret i live til det kan puste selv. ­Systemet er temperatur­regulert, og fosterets navlestreng er ­koblet til en maskin som ­sørger for ­oksygen og næring.

Forskere ved Center for Fetal Research ved Childrens Hospital of Philadelphia, har greid å holde lam levende i 28 dager i en slik livmor. Lammene forble sunne og friske, de utviklet organer og nervesystem, åpnet øynene, fikk ull og ble mer og mer aktive.

En annen debatt

Utgangspunktet er selvsagt at teknologien skal brukes til å ­redde ­menneskefostre. Og den vil ikke stoppe når man har oppnådd å hjelpe barn etter 22. uke. De ­fleste graviditeter i vår del av ­verden er ønsket, noe som vil ­drive utviklingen videre. På ett tidspunkt kan det bli mulig å redde barn før 12. uke, eksperter mener vi etter hvert ikke lenger vil trenge en biologisk livmor.

Noen er redde for denne ­utviklingen, blant annet ­fordi den rokker ved ­fundamentet for ­eksisterende abortlovgivning. Den dagen grensen ­forsvinner for når norske sykehus kan ­behandle barn, er det nemlig ikke mulig å la prinsippet om ­levedyktighet være bestemmende for abortgrensen. I så fall har vi ikke lenger noen rett til fri abort i Norge.

Da må avveiningen mellom kvinnens rettigheter og fosterets rettigheter gjøres på nytt. Det blir en ny og helt nødvendig debatt om hva som definerer et menneske. Om hvordan man kan begrunne etisk at ett levedyktig liv skal avsluttes, mens et annet får leve.

Vanskelig

Den svenske filosofen ­Torbjörn Tännsjö nevner uke 24 som en grense. Han henviser til at ­fosterets hjerne – ifølge ­enkelte forskere – da er så utviklet at man kan snakke om en ­bevissthet.

I så fall blir det vanskelig å begrunne en grense for fri abort ved uke 12. I dagens Norge er det bare Rødt og SV som vil gå lenger enn dette. I Rødts program går grensen ved uke 18, SV vil stoppe ved uke 16.

Da SVs Karin Andersen i vår uttalte til Vårt Land at hun ­ønsket fri abort helt fram til uke 22, ble dette så problematisk at hun måtte trekke uttalelsen etterpå. Det er et forvarsel om hvor betent den framtidige debatten vil bli.

På den annen side kan vi bare forestille oss hvor store mulig­hetene til menneskesortering blir med abortgrenser i uke 24, men dette spørsmålet blir likevel bare et symptom på selve ­problemet: Hvor vanskelig det er å plassere menneskeverdet på en tidslinje mellom unnfangelse og ­naturlig død.