Jahn Otto Johansen

69

Mens jeg venter på døden

Jeg fylte 83 år på forsommeren og går altså nå i med 84. år. Jeg er med andre ord ikke bare "eldre", men "gammel".

Publisert: 2. okt 2017

DA VI BODDE i Moskva, kom gamle damer bort til meg og passet på et jeg var godt kledd og hadde både vanter og skjerf. "Våren er farlig", advarte de meg, "de fleste eldre og gamle dør om våren." Jeg opplevde ikke disse gamle konene som plagsomme. Noen av dem ble gode venner når vi lot dem ta hårene som falt av vår skotske fårehund Roy eller min kone hentet hellig vann for dem i en kilde langt vekk. Nå gikk det ikke helt som de gamle russiske konene sa. Jeg døde ikke om våren, men holdt på å gjøre det en høst mange år senere. VG og Dagbladet har brakt ekstra store oppslag om dette, og min bok "Maries elsker. Jakten på opphav" er anmeldt i viktige distriktsaviser. I flere byer langs kysten forsøker slektsgranskere å finne ut hvem som egentlig var min farfar. Mysteriet er ikke så oppklart som jeg trodde.

Nå er jeg imidlertid mest opptatt av hva jeg opplevde høsten 2016 etter at jeg kom hjem fra Moskva. Der hadde jeg laget mange podcasts og andre saker sammen med min sønn Per Anders, som er Aftenpostens korrespondent der borte og en mye bedre journalist enn  jeg noen gang ble. Jeg ble straks innlagt på Diakonhjemmets Sykehus som er et av de beste i Europa og har en usedvanlig dyktig og hyggelig stab av leger og pleiere. Jeg har gitt dem ros før og gjentar det gjerne.

Men det som har opptatt meg i det siste er ikke alt det utrolige jeg opplevde i Koma - det blir en ny bok neste år - men at jeg fikk et mer avslappet forhold til døden enn jeg tidligere hadde hatt. Det var riktig nok lenge siden jeg ble vettskremt av tanken på å dø. Det forekom ofte i min barndom når jeg fikk feberkramper og følte at jeg bare falt og falt. Jeg var også redd for å dø etter at jeg i Pinsemenigheten hørte svovelpredikanters utlegninger om evig pine eller jeg leste Santalmisjonens skrifter . Mine foreldre var nemlig både medlemmer av pinsebevegelsen og Santalmisjon som var noe av det mest lutherske vi hadde. De lutherske helvetetsskremsler var ikke det spor bedre enn pinsevennenes. Jeg husker fortsatt gamle forstander Kornmo som ropte ut at den som  forlot Evangeliehuset denne kvelden uten å omvende seg, gikk rett til helvetet. Til gjengjeld må jeg rose hans sønn, Morgan Kornmo, som ble enig med en lærd imam om å at deres barnebarn skulle ta et kurs både i kristendom og  i Islam, og så fikk hun selv bestemme. Men dette  var selvsagt ikke dramatisk nok til at mediene slo det opp. Heller ikke fanget mediene opp at pastorene David og Josef Østby, bror til min barndomsvenn Levi, har gjort en utrolig innsats for tatere og romfolk (sigøynere), og de har aldri sviktet jødene.

Da jeg ble innlagt på Dikonhjemmets Sykehus hadde jeg fire forskjellige sykdommer som alle var dødelige , og i tillegg havnet jeg altså i koma. Både min fremragende fastlege,Bjørn Harbo, og leger og pleiere ved Diakonhjemmets Sykehus sa etterpå at de holdt på å miste meg. Jeg kunne altså ha dødd og var egentlig ikke redd for det.

Men på den andre siden av Livets Elv stod min hustru og fem gjenlevende barn og alle banebarna og oldebarna og dro i livlinene. De fikk meg over og har senere omgitt meg med alle den forståelse og kjærlighet som tenkes kan. De passer på at jeg gjennomfører mine vekt- og gåøvelser, selv om det går langsomt og jeg av og til er fristet til å gi opp.

Jeg har mine daglige seminarer med min darling companion som har tatt utdannelse i medieteknologi ved amerikanske og euroeiske universiteter i tillegg til nordisk og tysk litteratur i Lund. Hun gir meg stadig innspill og krever at jeg lytter på de podcasts hun har valgt ut til meg, selv om jeg er aldri så trett og bare har lyst til å sove.

Jeg fylte 83 år på forsommeren og går altså nå i med 84. år. Jeg er med andre ord ikke bare "eldre", men "gammel", men jeg føler det ikke slik. Jeg passer på min daglige rutiner og utvider min reaksjonsradius etter hvert. Nylig talte jeg i Kirkakadamiet i Kragerø og hadde rekordfullt hus. Senere står andre steder for tur. Ja visst er jeg avhengig av rullator, vandrestaver eller stokk, men jeg kommer meg tross alt frem.

Lenge skjemtes jeg over å innrømme det. Når jeg skal ut på en reise eller stå lenge på en talerstol må jeg bruke bleie. Tenk jeg får også bleier i tillegg til alle lags medisiner på blå resept. Jeg kan ikke risikere det som skjedde med operasangeren som begynte å pisse på seg på scenen midt i en kraftfull arie. Hvorfor skulle jeg ikke innrømme det når Tysklands finansminister gjennom mange år, Wolfgang Schäuble, sitter i rullestol og bruker bleie etter at han ble angrepet av en terrorist for mange år siden. Han har til og med hjelpere som skifter på ham. Jeg vasker og ordner meg selv og synes også det er en aldri så liten seier. To ganger i uken ser bydelens pleiere til meg. Min kone oppmuntrer meg alltid, men duller ikke med meg.

10 liker  
Kommentar #1

Dag Løkke

10 innlegg  2331 kommentarer

Takk for åpenheten

Publisert nesten 4 år siden

Takk for din frimodige åpenhet! Den er forbilledlig og til god hjelp for alle oss som aldersmessig kommer rett i hælene på deg! Tusen takk! 

1 liker  
Kommentar #2

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Ingen grunn til fortvilelse

Publisert nesten 4 år siden

Mange har et liv etter døden og Fugelli har gitt oss et håp.

Det gjelder å ha 'tenning på døden'.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere