Verdidebatt

Når humanetikere lukter kristenmannsblod

Som kristen og kirkelig ansatt skal jeg ikke mene så mye om hvordan Human-etisk Forbund gjennomfører sine begravelsesseremonier. De får styre med sitt. Samtidig kan jeg ikke annet enn flire.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Human-etisk Forbund har fått pepper for ikke å tillate musikk i sine begravelsesseremonier, der Gud og Jesus nevnes. Jeg hører også gjenfortalt en historie om at «Air» av Bach, som er et instrumentalstykke der ikke et skjevt ord i noen retning nevnes, visstnok også ble funnet som for sakral av en humanetisk seremonileder. Men jeg leser også kommentarer som roser humanetikerne for ærlighet og konsekvens.

Hva man enn måtte mene om det, er det interessant å registrere at det også for humanetikere må trekkes en grense et sted. Det er det isolert sett ikke vanskelig å respektere. Det må vi jo fra kirkens side av og til gjøre også, og da hagler det som regel med beskyldninger om sneversynthet og intoleranse.

Plaget prestemann. Human-etisk Forbunds talsmann, Jens Brun Pedersen, så da også ut som en plaget prestemann da han skulle forklare at humanetikerne både er tolerante som bare det og ikke så tolerante likevel. Et sted må det settes en grense. Den går ved Gud og Jesus.

Jeg er ikke skadefro. Tvert imot respekterer jeg at det å stå for noe nødvendigvis må få noen grensesettende konsekvenser av og til.

I kirken pågår det en løpende debatt om utviklingen innen gravferdsfeltet. Vi ser en tendens til at flere og flere gravferder blir til eventer som de pårørende fyller med innhold som i mange tilfeller fungerer dårlig sammen med den kirkelige begravelsens karakter av gudstjenstlig handling.

Snublesteiner. Dette er et område som er fullt av snublesteiner, men er det et sted man ikke ønsker å snuble, så er det i fanget på sørgende mennesker.

Gravferd er ikke stedet for å ri kjepphester. Er dilemmaene vi fra kirkens side ofte står i sammenlignbare og prinsipielt sett parallelle til dem seremonilederen i Human-etisk Forbund opplevde da han satte foten ned for Lloyd Webbers «Pie Jesu» i en humanistisk begravelse?

Nei, de er ikke fullt ut sammenlignbare. En kirkelig begravelse har rikelig rom for innslag av allmenn karakter uten at det bryter med begravelsens kirkelige karakter eller kommer i konflikt med det kirken står for.

Lar seg integrere. Når vi fra kirkens side av og til må trekke en grense for det akseptable, er det ikke på grunnlag av noe vi er programforpliktet til å bekjempe. Vi er ikke mot tekster av verken Erik Bye, Arnulf Øverland eller andre i samme kategori – tekster som ikke er spesifikt kristne, men som på ingen måte heller er ukristelige og som meget vel lar seg integrere i en kirkelig begravelse på en meningsfull måte.

Fra humanetisk ståsted ser virkeligheten noe annerledes ut. Her trekkes grensen på grunnlag av noe man er imot, ikke på grunnlag av hva men er for. Man er for det meste, men én ting er man inderlig imot: Gud og Jesus.

Polemisk brodd. Min kommentar til dette er da ganske enkelt dette: Når humanetikerne innretter seg slik, blir enhver humanistisk begravelse i realiteten en seremoni med polemisk brodd mot det man er imot, en demonstrasjon av forskjellighet fra alt som lukter av kristenmannsblod.

For øvrig er nemlig en humanetisk begravelse kliss lik en gravferd i Den norske kirke. Her er både klokkeringing, orgelspill, Byssanlull og svada så det holder. Likevel er det noe helt, helt annet: Gud og Jesus er forskjellen.

Der en kristen begravelse er en bejaelse av det man er for, er en humanistisk en besvergelse av det man er imot.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt