Kommentar

Åpnet rom for AfD

Angela Merkel fortsetter å styre landet, men det var AfD som «vant» valget.

Vi skal jage dem. Nå skal vi ta vårt land og vårt folk tilbake, sa Alexander Gauland, en av AfDs to ledere.­ ­Retorikken har ikke akkurat god gjenklang i et Tyskland etter 2. verdenskrig. Sjokkerte velgere har ­måttet innse at for første gang siden krigen er et høyrepopulistisk parti representert i det tyske parlamentet, og en del av den politiske hverdagen de kommende årene.

Mange har ansett dette som umulig i etterkrigstidas Tyskland. Men nå er de landets ­tredje største parti.

Hvem er de? 

Spekulasjonene, analysene og tallknusere er godt i gang: Hvem er alle dem, som stemte på et parti med klare­, nasjonalistiske over­toner? Ikke bare islamkritisk, men fiendtlig retorikk, som at islam er en umiddelbar trussel mot freden, og at partiet ikke anser islam for å være en ­religion, men som en «religiøs-politisk doktrine».

AfD-politikeren Björn Höcke har uttalt at Holocaust-monumentet i Berlin er en «skam». Andre meldinger fra AfD-
politikere: «Det må bli slutt på skam-kulten etter krigen». Valgplakatene til partiet talte også sitt tydelige språk. På et av dem kunne man se en gravid kvinne, og teksten var: «Nye tyskere lager vi selv.»

Luxembourgs utenriksminister Jean Asselborn la ikke noe mellom: – 70 år etter slutten på krigen, sitter nazistene igjen i Bundestag, sa han til nyhetsbyrået DPA.

Sinte velgere. 

Tre fjerdedeler av dem som stemte på AfD søndag sier at de har det helt greit økonomisk, men ser mørkt på framtiden. Den typiske velgeren er mann med lav utdannelse og som ikke stemte ved forrige valg. AfD har også rappa mange velgere fra de to store: CDog SPD, som har regjert sammen.

Tradisjonelt har samarbeidspolitikken i Tyskland vært viktig: At man søker løsninger, ikke konfrontasjon, gjennom koalisjonsregjeringer. Men en slik politikk har også etterlatt seg et åpent rom, et vakuum, for de misfornøyde, sinte, fattige eller redde. De som ikke føler seg hjemme i koalisjonens lune rede. Det rommet tok AfD, og er en av grunnene til at de gjorde det så bra. Spesielt i det tidligere Øst-Tyskland, hvor de ble nest størst. Framgangen i dette området er nesten 17 prosent.

Nye høyre. 

Et annet interessant poeng er nasjonalisme i intellektuell drakt. Det amerikanske magasinet The Atlantic intervjuet tidligere i år Götz Kubitschek, som sammen med kona Ellen Kositza allerede i 2000 begynte å dyrke en konservativ elite (deres egen definisjon), med blant annet tenketank og forlag. Kubitschek er kalt det nye høyres viktigste ­intellektuelle, og han og kona vil «generere en konservativ revolusjon som vil trigge et politisk paradigmeskifte». De bruker uttrykk som bekymrede borgere, og ser på seg selv som en intellektuell puls som slår for høyresiden, og vil lære opp likesinnede skribenter, tenkere og unge aktivister.

Ikke lenger flaut. 

En ­undersøkelse fra universitetet i Leipzig, om tyskerens politiske holdninger, og gjort over 15 år, viser blant annet: Høyre- ekstreme meninger og anti- demokratiske holdninger er mer tydelig i den offentlige diskusjonen enn tidligere. Journalisten Ulrich Wolf, som har fulgt Pegida i Dresden tett, forteller om en samtale han hadde med tyske studenter, som tilhører den såkalte identitetsbevegelsen. De er unge som mener Europa må forandres. Et Tyskland for tyskere, Frankrike for franskmenn, og så videre. – Hvordan definerer dere tyskere, spurte han. En med tyrkiske foreldre, men med tysk pass, hva er han? For studentene, var personen i eksempelet ikke tysk. Det er en ny definisjon av nasjonalitet som vi må tilbake til 30-åra for å finne, mener Wolf. Hans observasjoner er at det i den siste tida har blitt mye lettere for folk å si at de stemmer AfD.

Det er ikke flaut lenger.

Les mer om mer disse temaene:

Une Bratberg

Une Bratberg

Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar