Bak merkelappen

Gisle Gjevestad Agledahl er en 26 år gammel journalist fra Larvik. Det er også det eneste de forbipasserende får vite om ham, der han sitter i et butikkvindu på Karl Johan. Bortsett fra en tilleggsdetalj: Kjæresten hans heter Marte.

Folk som blir bedt om å beskrive ham, tror han liker filmkvelder med kompiser, spiser burger og pizza, og ser mye fotball. Men så bytter kjærestens navn til Kenneth, og antakelsene bytter karakter. Nå tror de forbipasserende at han ser på ­Paradise Hotel og Keeping up with the Kardashians, er dritdårlig i fotball, har mange jentevenner og er opptatt av mote.

Alt på bakgrunn av denne ene opplysningen.

Merkelapp

Fordomstesten er bare en liten del av en ny NRK-serie som har fått navnet Jævla­ homo, der Gisle Gjevestad ­Agledahl prøver å ta tilbake definisjonsmakta over et begrep som fortsatt er et av de mest brukte­ skjellsordene i norske skole-gårder.

Han er ærlig om at han sjøl syns det er vanskelig å være ­homofil. Når kjæresten tar ­handa hans på butikken, får Gisle vondt i magen. Han vil ikke assosieres med Pride-bevegelsen og vil ikke blitt sett på homsebar. I stor grad handler det om at han er ubekvem med alt merkelappen «homo» fører med seg.

Begrensende

I kjølvannet av Skam, der seere over hele verden omfavna Isak og Evens kjærlighetshistorie, er det lett å tro at dette er uproblematisk. Serien fikk Frydprisen, som deles ut til noen som på en positiv måte bryter med normer om kjønn og seksualitet, og homofile fra hele verden har fortalt om hvordan de kjente seg igjen i de to hovedpersonene.

Men da skuespiller Henrik Holm, som spiller Even, signerte kontrakt med det danske toppbyrået Panorama Agency, sa byrålederen i et intervju med Dagbladet at «det blir ikke flere homofile karakterer med det første». Byrået ville ikke at skuespilleren skulle bli begrensa av denne typen roller. Mange reagerte på uttalelsen, blant annet VGs Morten Hegseth, som mener den viser at byrået ikke først og fremst så på Even som Even, men som en homo.

Alle som har opplevd å være «den kristne» i klassen, eller muslimen, for den saks skyld, vet hvor begrensende det kan føles å bli satt i bås. Denne ene karakteristikken definerer ikke hele deg.

Tøff oppvekst

Det siste året har vi sett flere sterke skildringer av hvordan det er å være ung og forelske seg i en av samme kjønn, både det amerikanske dramaet Moonlight, som vant Oscar for beste film, og den islandske filmen Hjartasteinn, som er nominert til Nordisk råds filmpris.

Begge er finstemte fortellinger som viser hvor vanskelig det kan være å oppdage at du er skeiv i et miljø der «gutter er gutter». Hjartasteinn forteller om to gutter på den islandske landsbygda som verken tør å innrømme overfor seg sjøl eller for hverandre at de er forelska. Her fører hovedpersonenes lekeslåssing til et prøvende kyss, som selvfølgelig kjapt avvæpnes som en provoserende spøk. De er jo ikke homo, heller.

Forskning viser at risikoen for at du prøver å ta ditt eget liv, er tre ganger så stor når du er skeiv. I Jævla homo møter ­Gisle den samiske homoaktivisten Lemet. Det gjør inntrykk når de sammen besøker kirkegården i Karasjok, der både Lemets bror og hans første forelskelse ligger begravd.

Egne begrensninger

Ingen er bare en legning, bare en religion eller bare et politisk standpunkt. Alle ønsker å bli sett som noe mer – som hele seg. NRK-serien viser at skeive er like forskjellige som alle andre. Og at de, som alle andre, fortjener å være noe mer enn bare «en homo».

Men i løpet av serien finner Gisle også ut noe annet:

At veldig mange av fordommene finnes i hans eget hode. At han også lar seg begrense av det han tror at andre tror om ham.

Et av de fineste øyeblikkene er når Håkon fra Tromsø skal fortelle foreldrene sine at han er skeiv. Han har grua seg og leiter etter ordene.

Da spør mora om hun kan få si noe.

– Jeg har visst det hele tida, sier mora.

– Jeg har bare venta på at du skal si det sjøl.