Om du kan være god uten Gud?

OM DU KAN være god uten Gud? Det spørsmålet stilte Espen ­Ottosen i Aftenposten 16. september. Tilsynelatende mente han ikke å spørre om hvorvidt ateister kan handle godt, men om det i et ateistisk verdensbilde kan finnes en objektiv forankring for godhet i virkeligheten.

I etterkant har det kommet flere­ motkronikker, og de fleste ser ut til å tro at Ottosen er skeptisk til om ateister kan handle godt, selv om han sier tydelig at «poenget er ikke at gudløse må være mindre moralske enn kristne (eller andre troende)».

Hans Petter Halvorsen (VG, 18. september) bommer på mål og leser Ottosen til å mene at «(…) mennesker som tror på Gud har en sterkere iboende tendens til å opptre moralsk enn dem som ikke har en slik tro».

Halvorsen er ikke alene om å misforstå Ottosens hovedpoeng. Litteraturviter Kenneth Bareksten ser heller ikke ut til å oppfatte utfordringen Ottosen kommer med. Det er tydelig når han skriver «Ottosen hevder troen 
har gitt ham moralsk objektivitet». (Aftenposten, 19. september).

Ingen særstilling. Men poenget til Ottosen er ikke at troen har gitt ham eller noen andre en objektiv moral, men at det virker å være slik at Gud er den eneste som kan gi moral objektivitet.

Med unntak av Ole Martin Moen (Dagbladet, 20. september), er det ingen som virker å skjønne­ hvor utfordringen til ­Ottosen faktisk ligger. Det ­Ottosen ­peker på er nemlig et problem som fremdeles diskuteres innen det som kalles ­metaetikk.

Det er mange måter å tenke etikk på innen kristen etikk, men man si at den generelle tanken er at om Gud eksisterer og har skapt verden, har han også skapt standarder for hva som er rett og galt. Slik kan man si at det finnes en evig objektiv forankring for moral, som har sitt opphav og forankring i Gud selv, eller hva Gud ønsker for menneskeheten. Om Gud ikke eksisterer, på hvilken måte kan man si at standardene for rett og galt ­eksisterer i verden?

David Hume. Empiristen David Hume poengterte at hvis du ser noen drukne, så sanser du ikke noe moralsk. Det du sanser er at noen ligger i vannet, kaver, og basert på tidligere erfaringer slutter man at personen er i ferd med å drukne. Dette er deskriptive saksforhold.

Humes poeng er at man ikke fra sansene (som han mente var eneste kilde til kunnskap) kan slutte at det skjer noe galt, ­eller hva man burde gjøre i en slik ­situasjon. Når man slutter at man bør forsøke å redde personen, hevdet Hume at denne slutningen i siste instans kommer fra hva man ønsker hadde skjedd med en selv i en slik situasjon.

Problemet her blir da at ­moral ikke er noe som finnes ute i verden og kan sanses, det er noe som er avhengig av enkeltpersonen. I dette bildet er det vanskelig å forsvare at moralen er objektiv og allmenngyldig til all tid, den virker jo å være avhengig av enkeltmenneskers ønsker og holdninger.

A. J. Ayer. Filosofen A. J. Ayer argumenter også på noe lignende måte og hevdet at moral egentlig er følelsesmessige utbrudd. Lignende som å si «Bu!» når man ser noe man ikke selv godkjenner.

Et annet forsøk er å si at moral er nedfelt i vår biologi. Mennesker har gjennom seleksjon utviklet en hel del fordelaktige trekk og adferdsmønstre. Problemet her er at dette ikke kan fortelle oss hvordan vi burde handle.

Evolusjonsbiologi er en ­deskriptiv vitenskap og beskriver (blant annet) hvilke egenskaper som har vært fordelaktige og har gjort at vi har overlevd fremfor å dø ut.

Om det å dø ut eller ikke er rett eller galt, er ikke et spørsmål evolusjonsbiologi kan besvare alene. Det er en normativ vurdering, og de normative vurderingene som skal til for å gi svar på det finnes ikke nedfelt i biologi alene, det er et etisk spørsmål. Det er som å spørre om mennesker burde være virvelløse eller virveldyr, og si at vi burde være virveldyr ene og alene på bakgrunn av at biologien har vist at vi faktisk er virveldyr.

Det er altså ingen lett oppgave å forklare hvordan rett og galt faktisk kan sies å eksistere på en objektiv og allmenngyldig måte.

Moralske realister. Ottosen hopper likevel over en viktig detalj når han skriver «for ­eksempel fastslår den israelske historikeren Yuval Noah Harari i bestselgeren Sapiens at all etikk, inkludert menneskerettigheter, er fiksjoner konstruert av mennesker».

Det finnes mange menneskelige konstruksjoner som likevel ikke er ren fiksjon. Femtilappen min er verdt 50 kroner, det kan være sant eller ikke. Det som er tilfellet er at det er en objektiv sannhet at den er det, selv om den verdien er en menneskelig konstruksjon. På samme måte vil en konstruktivist si at det faktisk er tilfelle at moral er en menneskelig konstruksjon.

Så det finnes i alle fall ett mulig svar på hvordan man kan være god uten Gud objektivt sett, selv om hvilke handlinger som er gode ikke nødvendigvis er de samme overalt og til alle tider.

[ En noe lengre utgave av teksten ble første gang publisert på Religioner.no. ]