Verdidebatt

Når 7 blir større enn 666

Jeg hører historier om gamle black metal-folk som blir katolikker og må dekke over satanistiske tatoveringer. For å si det tabloid: De har gått fra å skjende kirker til å be i dem.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Rundt årtusenskiftet puslet jeg litt med musikkjournalistikk. Jeg fikk lyst til å skrive om de norske artistene som kommer fra kristen bakgrunn. Jeg fisket litt rundt, men ingen ville snakke om tro. Kanskje fryktet de at det kunne koste dem spillejobber, platesalg, status?

Ironisk nok hadde Norge horder av band som leflet med satanistiske symboler og tankegods, og de bablet ubeskjemmet i vei. Men artister som foretrakk kors som vendte oppover holdt dem skjult («­okkult», om du vil).

«Kristendommen er den nye satanismen!» utbrøt jeg til en kollega. Halvveis i spøk.

Noe har skjedd

Men har spøken blitt alvor? For det skjer noe der nede i rockens kjelleretasjer og katakomber. I miljøer der man heller ville dødd enn å bli sett på gudstjeneste, begynner det å dukke opp kristen symbolikk på plater og t-skjorter.

Det er ikke slik at religion i seg selv er nytt i tung, mørk, bråkete musikk. Hedendom, naturmystikk, østlig religion, satanisme – alt har vært der i mer eller mindre seriøse utgaver. Men kristendom? Pføy!

Som på så mange andre måter var det norske bandet Ulver pionerer på feltet. Ulver startet som streit svartmetall, med genrens sedvanlig agg mot kristendommen. Men etter hvert som bandet ga seg andre genrer i vold, blomstret de til et band som namedroppet salmedikteren Kingo og Johannes av Korset og laget en temaplate om den kristne mystikeren William Blake. Og på platen Messe I.X–VI. X pekte korset plutselig oppover.

Ble ortodokse kristne

Det amerikanske fanzinet Death to the World er preget av hodeskaller og snirklete skrift, men er grunnlagt av punkere og metallmusikere som ble ortodokse kristne. I Polen byr black metal-bandet Batushkas plate «Litourgiya» på doble basstrommer, hes skriking – og messing på kirkeslavisk.

Jeg hører historier om gamle black metal-folk som blir katolikker og må dekke over satanistiske tatoveringer. For å si det tabloid: De har gått fra å skjende kirker til å be i dem.

Det kan gi seg tragikomiske utslag. I Polen ble det protester mot en konsert med apocalyptic folk-bandet Current 93 (tallet 93 henspiller på okkultisten Aleister Crowleys lære). Men bandets eneste faste medlem, David Tibet er kristen og har sågar lært seg gresk og koptisk for å kunne lese Bibelen og dødehavsrullene på originalspråket.

Tilegnet en helgen

Det kanskje drøyeste utslaget av denne mini-trenden ­leveres av det amerikanske plateselskapet Brave­ Mysteries. Communion of Saints er en ­utgivelse der åtti(!) band lager hver sin låt tilegnet en helgen, som så skal samles i en boks med seks kassetter (ja, kassetten er den nye vinylen) og det hele toppes med en 50 siders bønnebok. Forsalget åpner som seg hør og bør på Mikkelsmess (altså neste helg).

Det har alltid vært kristne band. Også i den tyngre, mørkere, bråkete delen av rocken. Men de har gjerne levd i kristenbobla og vært kristne band som synger om Kristus for kristne fans. Derfor føles det litt nytt når ikke-kristne band bruker kristne temaer eller kristne artister når folk som kun føler forakt for kristen tro. Kristendommen har gått fra å være religionenes paria til å bli noe mange synes er interessant.

På kroken hos Kvitekrist

Noen kan sikkert surmule om at dette bare er «fake». At korsene bare er staffasje, slik oppnedkorsene var for flesteparten av dem som bar dem på nittitallet. Eller de kan bekymre seg for at unge mennesker havner på kroken hos Kvitekrist.

Sånt gir jeg litt blanke i merker jeg. Jeg heier verken på nummer 7 eller nummer 666. Jeg er for opptatt med å utforske det som skjer når to av mine hovedinteresser, musikk og mystikk, møtes på nye måter.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt