I disse valgkamptider

Først pubilsert 1.september på egen blogg (hgravaas.blogspot.com) før valget.

Det finnes i utgangspunktet ingen automatiske koblinger mellom kristen tro og partivalg. Følgelig finnes det kristne i ulike politiske partier. Så langt så vel. Problemer oppstår imidlertid når partiene i disse valgkamptider strides om hva som er norske og kristne verdier, og når de kappes om å tiltrekke seg såkalte «kristne velgere».  I en slik situasjon kan vårt personlige partipolitiske valg fort bli «teologisert».

Saken er langt fra enkel:

For det første: hvilke kristne snakker vi om? Den norske kristenhet kan jo defineres på forskjellig vis. Noen vil kanskje definere de kristne ut fra tilhørighet (medlemskap i kirkesamfunn, organisasjon osv.), mens andre vil vurdere dem ut fra dedikasjon (graden av oppslutning om kirke- og organisasjonsliv), eller kvalitet (tilslutning til akkurat «mine» teologiske grunnsannheter og moralske standarder).

For det andre: hvilke kristne verdier snakker vi om? Mens noen vil vurdere det meste ut fra «kristnes særinteresser» (hva det enn måtte være) eller sterk tilknytning til kristen lære (hvordan man måtte definere den), vil andre kanskje legge vekt på overordnede basisverdier som er tydelig forankret i kristen tro, men som omfatter alle (f.eks. menneskeverd, forvalteransvar og nestekjærlighet) og som kommer alle til gode.

For det tredje: hva er utslagsgivende når vi velger parti? Mens noen synes å være mest opptatt av å finne et parti som er tettest på personlige synspunkter i ett og alt og over en bred skala (som forklarer floraen av mange nye småpartier!), vil andre være opptatt av størst mulig gjennomslag og faktiske endringsmuligheter på de viktigste samfunnsspørsmålene. «Hvordan kan man gjøre det som er ille, mindre ille? Hvordan kan man gå noen små skritt i riktig retning?» Mens noen kun er opptatt av hva som tjener Norge og nordmenn, er andre minst like opptatt av kristne verdiers globale relevans, verdensvide betydning og alle menneskers ve og vel. Slik kunne vi fortsatt.

Jeg har ikke tenkt å begi med ut på en politisk, teologisk eller sosiologisk analyse av den norske kristenhets demografi, ei heller gi sterke føringer på hva folk innerst inne burde gjøre med tanke på partivalg.  Jeg har respekt for at vi velger forskjellig. Men for å være åpen: Jeg har selv stemt KrF i alle år, og vil også gjøre det denne gangen.

Jeg har derimot lyst til å dele noen «observasjoner» som til en viss grad bekymrer meg. Norsk bedehuskristendom (som stod sentralt i min oppvekst) og frikirkelighet var i sin tid sterke representanter for demokrati, ytringsfrihet, folkelighet, arbeidsmoral, gudsfrykt med nøysomhet, globalt ansvar og diakonalt engasjement. Hva ser vi dag? Det er ikke enkelt å gi et entydig svar, men bildet er blitt mer sammensatt. Det som i alle fall er riktig å si er at dette segmentet av norsk kristenliv har foretatt en gedigen «klassereise» de siste hundre år, som ikke utelukkende kan forklares med den generelle velstandsutvikling i samfunnet. Jeg opplever at en i sin økende velstand og med en endret sosial status er blitt fremmedgjort og isolert i forhold til de meste sårbare og marginaliserte befolkningsgrupper i samfunnet. De helliges samfunn er blitt de heldiges, eller de prektiges samfunn. Vi elsker våre komfortable gettoer og er blitt veldig innovervendte.

Viktige verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar – lokalt, nasjonalt og globalt – blir ikke lenger umiddelbart forstått og omsatt i praktisk handling. Det er ikke sikkert at alle får høre det de vil høre. Det er fortsatt god tradisjon for å løfte fram individualetiske spørsmål med tyngde og patos i slike sammenhenger, men utfordrende sosialetiske spørsmål som kan få vidtrekkende personlige konsekvenser og som trekker oss utenfor bedehusets eller frikirkelighetens komfortsone, blir opplevd som «moralisme», eller kanskje omtalt som «sosialisme»? Jeg tror flere kristne politiske ledere, som f.eks. KrFs Knut Arild Hareide, strever med å forklare og kommunisere den tette sammenheng mellom kristen tro og verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Ikke fordi politikerne ikke er dyktige, men fordi folk rett og slett vil høre noe annet? De etterspør tydelige «punktmarkeringer» i forhold til spørsmål som Israel, friskoler og ekteskapslov, som er vel og bra, men vil de ha en politikk som plasserer alle enkeltsaker innenfor rammen av et større helhetsbilde, en verdibasert politikk?

Det kan hende jeg tar feil, men slik jeg ser det, er deler av «det radikale lekfolk» ikke lenger like radikalt. Jeg opplever at den brennende diakonale omsorgen for utsatte samfunnsgrupper ikke er like sterk som før. Enhver blir fort sin egen lykkes smed. En kristendom med stadig mørkere blåfarge brer om seg i dette omtalte segmentet av kristen-Norge. «Sosialismen» får – ikke helt uten grunn – skylden for avkristningen av Norge, enten sosialismen fremstår som kategoriene kommunisme, marxist-leninisme, sosialisme eller sosialdemokrati. Men det blir i overkant enkelt når venstresiden automatisk defineres som kristendomsfiendtlig ateisme.  For slik er det ikke. Det finnes mange verdibevisste kristne her som i andre fløyer. I forlengelsen av dette kan man også spørre: er alt bedre på den andre siden? At enkelte bedehus- og frikirkefolk skamroser FrPs fremmedfrykt, verdiliberalisme, bistandsskepsis og miljøfiendtlighet, og i tillegg betrakter narsissisten Donald Trump som «Guds salvede», gjør meg svært betenkt. Har noe spurt om hvilken betydning egoismen, hedonismen, materialismen, pengejaget og verdiliberalismen har hatt for «avkristningen av Norge»? Vi behøver ikke å beskylde andre for å ha bidratt til avkristning. Det kan det hende at vi har bidratt til selv, uten å vite det. I vår likegyldighet?

Noen peker på innvandring som en trussel mot vår kristne kulturkrets. Men er det nødvendigvis slik? I møte med et økt mangfold utfordres vi til å reflektere over hvem vi selv er og hvordan vi skal forholde oss til dem som tenker, tror og handler annerledes enn oss. Hvem er vi? Det står respekt av Angela Merkel som midt i flyktningkrisen høsten 2015 oppmuntret kristne i Europa til bevissthet om egen tro og til å gå oftere i kirke enn å la seg hemme av frykt for flyktninger og troende muslimer. Kjennskap til egne røtter er viktig. Det skaper trygghet. Også i møte med andre.

Kristendommens innflytelse i politikken vurderes ikke bare ut fra hvorvidt politikerne selv kaller seg personlig kristne, eller bærer et svært synlig kors rundt halsen, men ut fra om deres politikk – lokalt, nasjonalt og globalt – bærer tydelige spor av et kristent syn på menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar i ord og praktisk handling.

Kristne verdier har relevans for alle, uavhengig av kjønn, alder, bosted, utdannelse og sosial status. Gode kristne verdier må gjerne defineres som norske, men de er også globale. Den Gud som skapte hele verden har omsorg for hele verden. Det bør hans disipler i alle politiske partier skjønne. Det finnes heldigvis gode kristne i de fleste leire.