Når media forsøpler valget

Da Støres strateger la planene for denne valgkampen, gjorde de noen feil som de helt sikkert vil angre på. Kanskje særlig knyttet til den økonomiske politikken. Det de derimot knapt kunne forutse var at enhver strategi som handlet om politikk og sak faktisk ville bli uviktig på grensa til det irrelevante.

Støre får kritikk for ikke å ha lagt privatøkonomien  til rette for valgkampen, for ikke å ha lagt alle private kort på bordet for å komme pressen i forkjøpet. Det er greit nok. Men i dette tilfellet er det pressen som ikke har gjort jobben sin. Misforstå meg rett, statsministerkandidater skal granskes. Men bryggesaker og vage etiske anklager skal aldri prege en valgkamp.

Sladder og personfokus

En forbausende stor andel av rikspressens valgstoff klassifiserer til det rene sladder. En advokat mener det ene og en mener det andre. En som jobba for en som jobba for en politiker har gjort noe som ikke holder vann. Valgkampen har vært preget av nettopp slike saker. En gang i tiden ville en samlet presse gått til frontalangrep på den avisen eller tv-kanalen som opererte slik. Nå gjør de det alle sammen.

Når jeg skriver alle, så mener jeg rikspressen. Og jeg mener alle. Fra Aftenposten og VG, til Dagbladet, NRK og TV2. Reduksjonen i kvalitet er dramatisk, og fokuset er radikalt annerledes enn for kun relativt få år siden. Du skal ikke lenger tilbake enn ti år for å finne et oppsiktsvekkende annerledes mediebilde knyttet til valg og politikk. Går du tilbake til 80- eller 90-tallet snakker vi om en annen planet.

Så kan pressen forsvare seg med at den produserer det stoffet folk vil ha, eller at den ene eller andre sladder-saken er nyhetsverdig. Det holder ikke vann. Folket er opptatt av politikk, det viser ikke minst det store engasjementet imot småpartiene og enkeltsaker.

Meningsmålinger i stedet for journalistikk

Allerede lenge før valget kunne vi ane fare. Dels fordi norsk presse har gjennomgått et grunnleggende skifte på valg av stoff og vinkling. Kjendiseri, sensasjon, personfokus, intim-fokus står alltid i front. Saker skal være korte og helst uten noen analyse, dybde eller bakgrunn. Men også dels på grunn av mediehusenes voldsomme interesse for meningsmålinger. Både Brexit og USA-valget utløste en kraftig trend blant norske journalister. Nå skulle vi snakke om målingene.

Slik har det også blitt. Alle store mediehus og kanaler leverer en ny meningsmåling om lag hver annen dag. Oppsummert blir det svært, svært mange til en pris av svært mange millioner kroner. Det kan virke for dumt til å være sant, men dette er altså redaksjonelle valg tatt av ansvarlige og politiske redaktører over hele det norske pressespekteret.

Gåten Listhaug

Så sitter journalister med ølen i hånda og gremmes over at Listhaug stjeler den lille politiske oppmerksomheten som finnes. Vel, det er ikke spesielt underlig. Hvis et mediehus fotfølger en politiker over grensa til nabolandet og etterpå undres over oppmerksomheten, så må det bero på en kognitiv svikt.

Men som alltid har vi hatt TV-debattene å glede oss til. Ikke i år. Det ble tidlig klart at NRK skulle søle bort sin svindyre valgdekning med vås, sprøyt og såkalt «glimt i øyet». Amatørmessige humorinnslag, skolerevy-aktig flørting med publikum og desperat jakt på enkelte (unge) seergrupper. Det hele fremsto som et lavbudsjett russeprosjekt.

Solheim og Håkonsen er trivelige folk, passer godt i folkelig fredagsunderholdning. Men de er ikke debattledere. Stiller ingen til veggs og evner så godt som aldri å straffe snikete politisk retorikk. Det er så man knapt tror det man ser. Så skulle man gjerne også like å vite hvem som mente at applaus fra publikum var en klok idé i debatt.

TV2 var hakket bedre i den forstand at debattleder Riise har en vesentlig sterkere ledelse. Men det hjelper lite når regien på partilederdebatten bar preg av å ikke være planlagt. Antallet avbrytelser nærmet seg tresifra, og det ble omtrent snakket mer i munnen på hverandre enn ikke.

Pressens selverkjennelse

Du må gjerne synes at jeg skjærer presse-Norge over en litt for bred kam. Men i år har det vært direkte sørgelig å følge den politiske journalistikken. Det kan nærmest ikke kalles journalistikk. Hadde du plukket ut hovedsakene i valgkampen og levert dem inn til eksamen som journaliststudent i en politisk oppgave, ville du neppe bestått.

Hver enkelt avis eller TV-kanal vil som alltid forsvare seg med kløktige og innøvde vendinger. Pressen er slik sett sin egen kommunikasjonsbransje. Det hjelper fint lite. Summen av rikspressens valgkamp-dekning er så åpenbart svak og oppsiktsvekkende lite journalistisk. Derfor er det er grunn til å håpe at selv redaktørene vil erkjenne det etter en viss tid.

Vannskille i norsk journalistikk

Selv i en tid der redaktører er mer direktører enn pressefolk og annonser og klikk/seere overstyrer substans og innhold, kan vi håpe å appellere til journalistenes opprinnelige etiske nerve. Den finnes nok, om enn dypt fortrengt. Journalister er tross alt ofte ganske smarte folk, selv om selvhøytideligheten dessverre ofte gjør dem svaksynte.

To ting gjør dette ekstra ille. Det ene er at når pressen svikter sitt opplagte mandat får folket ikke den informasjonen de skal ha. Ofte er vi avhengig av pressen for å få den, og det er derfor de mottar store statlige goder og fordeler. Det andre er at pressen påvirker politikken og politikerne. Du kan regne med at neste gang Støre stiller til valg vil fokuset til hans rådgivere være langt mer rettet mot å selge en personlighet. Når pressen slutter å bry seg om politikk, vil det påvirke politikerne til det samme.

Når de vinnende partiene samles etter valget til forhandlinger, bør den norske presse gjøre det samme. En pust i bakken for å analysere det som har vært et vannskille i norsk journalistikk. Men om vi skal dømme etter journalistenes egne analyser av det såkalte «spillet» i politikken, vil erkjennelsene være av lav kvalitet, og begrenset til ryktene som tilfaller deres egne nettverk. Tenkningen har dessverre dårlige kår i 2017, og få steder er det mer synlig enn hos rikspressen.