Verdidebatt

Valgomatens trange vegger

Ideologi er viktigst for velgerne, men journalister og politikere er fortsatt saksorientert. En stor debatt om norsk identitet krymper ned til en «K».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Om du går på nettet eller går på gata – i dagens samfunn er det fremmede hele tiden tett innpå oss i form av andre kulturer eller identiteter.

Religionsforsker Torkel Brekke har brukt ­begrepet relativisering for å forklare hvordan vi i et globalisert og flerkulturelt samfunn hele tiden blir konfrontert med at vår religion og kultur bare er en blant veldig mange. Dette skaper et økende behov for å definere – kanskje revitalisere, vår egen identitet og arv. Finne ut hva som er spesielt med vårt eget i dette mangfoldet.

Ideologi viktigst

Folks ­søken etter noe absolutt og fast forsterker seg i en mangfoldig og skiftende verden. Dette påvirker også vårt forhold til politikk. Det er ikke enkeltsaker og enkeltpolitikere som er viktigst for oss. En undersøkelse gjort av Ipsos avdekker at velgerne setter ideologi og verdier soleklart høyest når de skal finne sitt parti. Men valgkampen har i liten grad lagt til rette for slike spørsmål.

K-en i valgomaten

Nesten all journalistikk dreier seg om ­enkeltsaker og personer. Da er det interessant at den enkelt-­saken som vakte velgernes sterkeste reaksjoner i NRKs valgomat, var spørsmålet om K-en skal bestå i KRLE-faget. Et navn i et skolefag skaper størst engasjement? Naturligvis handler det om veldig mye mer – det handler om hvordan man forholder seg til kulturarv, identitet og mangfold.

Gjennom sprekker

Men dette er ikke noe valgomat-verktøyet er skapt for å avdekke, og det kommer heller ikke frem i kjappe valgomat-nyhetssaker. Valgomatene baserer seg på at vi velger parti ut fra standpunkt til saker. Det er som om den ideologiske debatten, identitetsdebatten – hva er det å være norsk i dag, og hvor er Norge på vei – har presset seg frem gjennom sprekkene.

Har det bra

For vi opplever ikke de akutte behovene her og nå. Det er ikke krise i landet, og vi har hatt en blåblå regjering som er like raus med velferden som de rødgrønne har vært. Begge vil satse på skolen, begge vil bruke mer penger på helsevesenet. Begge har berget oss gjennom kriser: Finanskrisen og oljeprisfallet. Vi er fornøyde med vår økonomiske situasjon og mindre opptatt av forbruk. Norsk Monitor viser at bevegelsen går i idealistisk retning; bort fra vektlegging av økonomi og materielle behov.

Oljedopet

Dessuten er både vi nordmenn og Høyre olje-
dopet, skal vi tro Jan Arild Snoen. Skatteletter har blitt finansiert med oljepengebruk heller enn kutt, noe han mener har begrenset forståelse i folket for at høyre-­politikk og skattelette krever reelle kutt og innstramminger. Tydeligheten mellom høyre- og venstresiden forsvinner derfor i valget.

Dessuten oppleves ikke forskjellene mellom regjeringene store: Faktum er at norske ­regjeringer, uansett farge, bruker de pengene de har til rådighet på nesten samme måte.

Globale kriser

Er politikerne tatt på senga av velgernes behov? Selv om fremtiden for velferdssamfunnet vårt er en krise som truer der fremme, er det ikke det som oppleves mest akutt. Den trygge tilværelsen som verdens utkant er ugjenkallelig forbi. Det handler om store globale utfordringer, som klimakrisen, terror og innvandring. Både en MDG-er som snakker om klimasaken og en Frp-er som snakker om innvandring, treffer velgerens hunger etter et fremtidsbilde, noen som tar eierskap til fortellingen om Norge. Både gjennom å formulere vår innerste frykt over hvilket land vi kan ende opp med – og som kan gi retning for hvilket Norge vi vil ha.

Hvorfor, ikke hvordan

Politikk er ikke bare saksfelt, men evnen til å plukke opp tendenser i befolkningen, bevegelser i samfunnet. Reflektere og analysere dem – og peke retning. Vi­ ­kjenner punktlistene og valgbrosjyrene – det er ikke det. Men når vi har det så bra, samtidig som de virkelige krisene er så store, blir enkeltsakene for fragmenterte som svar. Vi begynner å lure på hvorfor, ikke hvordan.

Den lille K-en

Kanskje er det derfor Arbeiderpartiet ikke lykkes i dette valget. Partiet har ikke truffet med sin beskrivelse av Norge, sier tidligere Ap-statsråd Karita Bekkemellem. Aksel Braanen Sterri mener det Ap mangler ikke er politikk, «men en manglende vilje til å styre ­etter en ideologi».

Det samme har vært min utfordring til KrF. I sitt svar går KrFs generalsekretær symptomatisk rett på enkeltsaker som for ­eller mot barnehijab. Og spør om jeg mener partiet burde bli mer kristelig. Ja, jeg blir nysgjerrig på hva KrF legger i ordet kristelig i 2017. Når ungdommer oppgir at de vil konfirmere seg fordi det markerer deres norske identitet. Når muslimer sier det ikke er de, men sekulære nordmenn, som «truer» skolegudstjenesten. Når lavkirkelig konservative slår tilbake mot islamkritikere med at evangeliet overskrider nasjonens grenser – og også omfatter muslimer.

Valgomatstrateger

Økonomisk optimisme og globalisering gjør at det ikke handler om tall og brutte løfter i årets valgkamp, men om hvor Norge er på vei. Spørsmålet om norsk identitet har presset seg frem i valgkampen - men etter valget kan spørsmålet bli hva som er politikernes identitet? Hvordan kan de løfte, verbalisere, forklare – lede en nasjon i endring?

Velgernes rop etter en debatt om identitet, kom gjennom valgomaten som en «K». Striden om K-en i KRLE får så ufortjent stor plass og virker med ett så liten. Men kanskje noen kan trekke streken fra det lille til det store?

Vi trenger virkelig ideologiske og visjonære politikere nå, ikke valgomatstrateger.

Først publisert i Vårt Land, 7. september 2017

Les mer om mer disse temaene:

Åshild Mathisen

Åshild Mathisen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt