Til skade for FrP?

I Vårt Land sist fredag skrev Berit Aalborg at «alle krisespådommene for FrP er gjort til skamme av inneværende valgkamp». Det kan diskuteres.

Det fins "krisespådommer" hvis oppfyllelse ikke synes i «en rekke målinger». Min påstand er at Frp er inne i en krise og nærmest mister noe av sin "sjel" - og at mye av grunnen ligger i atferden til integreringsministeren (og muligens noe dårlig rådgivning fra Espen Teigen eller andre unge, delvis umodne rådgivere med mangel på perspektiv?).

Min mening er at statsråd Listhaug ikke er en folkelig motstemme. Hun er snarere sin egen vesle enpersonselite. Samtidig vet hun å innynde seg hos deler av folket som har følt seg lite sett og/eller holder seg til mørke konspirasjonsteorier.

Visst har partiet hatt "løse kanoner" her og der, nå og da, tidligere. Integreringsminister Listhaug ter seg imidlertid mer som en elitist som vet best, enn som en "folkelig grasrotpolitiker". Jeg syns ikke Listhaug har «maktet å ta rollen som valgkampens "motstemme"», slik Berit Aalborg skriver. Derimot har hun tedd seg som et egenrådig monarkbarn i et eller annet eventyr. Dette tror jeg flere og flere innser, også blant tilhengerne hennes. Noen liker det, andre ikke. Uansett tror jeg lederstilen egner seg bra til hurtig omlegging og nedbemanning hos firma i krise - og mindre bra til et demokrati sin behandling av medmennesker.

Aalborg skriver at integreringsministeren «har kommet med en rekke utspill som provoserer, og har dermed satt dagsorden». Ja, og det tyder ikke på at hun er en typisk motstemme. Ministeren har, mer eller mindre bevisst, i sin «rekke utspill» snakket som en ekte elitepolitiker (som rett nok vet å trykke på noen knapper i oss "vanlige folks" tilbøyelighet til frykt for det fremmede og ønske om at nye landsmenn bare skal tilpasse seg oss og vårt akkurat slik vi har det).

En vending om at Knut Arild Hareide «sleiker imamer opp etter ryggen», og en påfølgende oppførsel uten tegn til anger eller beklagelse - dét er sånt som er verdig en minister for Eliten. (For ordens skyld: Det var flott og modig av Listhaug å ta opp noen imamers holdning til dødsstraff, da hun gjorde dette i år. Akkurat der syns jeg hun nesten kunne kalles motstemme.)

Berit Aalborg skriver om utspill som er uvanlige for en statsråd. Ja, de er uvanlige, men jeg er uenig i at «de viser at FrP har maktet balansekunsten å være et regjeringsparti og samtidig opptre som en slags politisk innvandringsopposisjon».

Det ministerens utspill derimot demonstrerer, er i beste fall mislykkede forsøk på en slags kopiering av Per Sandberg på hans mest provoserende sleivsparkende (og ihuga folkelige). I verste, men mest sannsynlige fall viser det det jeg tror det viser: 1) Normalatferden for en person som aldri burde ha blitt minister og 2) at FrP ikke har maktet å være et stabilt regjeringsparti som skaper trygghet og forutsigbarhet for folk flest.

Videre i kommentaren sin skriver Aalborg godt om journalisters politiske ståsted. (Takk! Blant de som har holdt liv i myten om de sterkt venstrevridde mediene, er forresten TV-predikanten som for få dager siden skrøt av å ha sittet med «Eliten» i et VIP-rom under en karismatisk konferanse. Han som er så folkelig at han ikke svarer journalister på høflig stilte spørsmål, kaller en (nokså høyresidevennlig) dokumentarskaper jævla drittsekk og later som undertegnede ikke eksisterer. Og digger Sylvi Listhaug.)

Berit Aalborg har også noen poeng når hun videre skriver om skattelette og avbyråkratisering. Spørsmålet er imidlertid hvor mye vekst det har tilført FrP, og om ikke misnøyen med manglende reduksjon av bompenger og byråkrati gjør at noen Frp-velgere føler seg sviktet.

I siste del av kommentaren syns jeg Aalborg bommer igjen. FrP er partiet som gjerne jobber for direktørers og overbetalte oljesjefers velbehag. De er ikke partiet for flat struktur og små forskjeller. Det mest populistiske, eller folkelige, ved FrP utenom retorikken, er kanskje den USA-drømmeaktige "egen lykkes smed"-holdningen. Troen på at hvem som helst kan klare hva som helst bare troen og innsatsen er stor nok.

Det er fint å snakke om EU-motstand og det å ikke ønske overstyring. Nå er imidlertid Rødt - og Senterpartiet - også såpass tydelige i slike spørsmål at FrP ikke kan ta hele den moralske medaljen her.

Særlig ikke med en eliteminister som tilsynelatende tror hun kan si og gjøre nesten hva som helst fordi hun for mange år siden, før elitekommunikasjonsarbeid, landbruksmysterium og inkluderingsforsøk, kom «fra et småbruk på Vestlandet».

Kanskje (sannsynligvis) er det slik fatt som Aalborg skriver til slutt: At Listhaug har tilhengere som ser henne som «en ekte norsk motkulturhelt som blir angrepet av den politiske, opphøyde eliten» - selv om hun, som Aalborg sier tidligere i teksten, ofte har satt dagsorden. (Er det nødvendigvis "de som blir angrepet", som setter dagsorden ...?)

Spørsmålet er om ikke det fins en del motstemmer til Listhaug innad i FrP, stemmer som i seg selv er mer enn kraftige nok til at Listhaug straks må drive med noe helt annet enn politikk - eller representere et annet parti. Kanskje blir det indre presset vel så avgjørende her som det ytre; kanskje tar FrP-leder og -strateger skjeen i egen hånd og er sin egen lykkes smed. I motsatt fall, med fortsatt FrP-boltreplass for Listhaug, vil partiet miste noe av partisjelen som troverdige og folkelige. Falsk folkelighet fra elitistiske, egenrådige  enkeltpolitikere koster for mye - på sikt.