Nødvendig opplysning

Verdidebatter kjennetegnes ikke alltid av verdifulle innspill, men Harald Eia skal ha honnør for mer interessante enn vafler. Det nærmer seg likevel kategorien eksentrisk når han hevder at Norges historie begynner i 1750, og ikke på 1000-tallet. For spørsmålet er ikke bare om vi kan være barn av opplysningstiden, men hvem den er barn av.

Selv om man skulle mene at opplysningstiden har sterke muskler og entydig tunge, er den ingen selvskapt aktør. Eller noen aktør i det hele tatt. Vi snakker om en litt tilfeldig avgrenset periode med ulike stemmer og påvirkninger. Den kan like lite forstås uten en lang forhistorie som den kan løsrives fra utviklingen av teknologi, kapitalisme og samfunnsinstitusjoner.

Der Eia i iverens hete synes å se en motsetning mellom «kristendom» og «opplysningstid», ser historikere i større grad sammenheng og samtale, for ikke å si avhengighet.

Middelalderens forelegg. Edward Grant er ingen ensom svale når han i en bok om universitetenes historie forklarer at opplysningstiden knapt lar seg forestille uten middelalderens kristne tenkere som oppfattet fornuften som så avgjørende viktig, med en rasjonell Gud som tilværelsens opphav.

Dermed er det en pussig forestilling at man først fra 1750 kunne basere etikken på fornuft fremfor «en gammel bok». Perspektivet blir ikke bedre når Eia hevder at man før dette oppfattet livet på jorden som bare en liten mellomfase. I stedet er livet her og nå viktig langt tilbake i middelalderen, for ikke å si hos Luther. At man så det evige livet som det endelige målet, var ikke til hinder for at man formante til et godt og rettskaffent liv på jorden, ved Guds nåde.

Vi finner også sterkt fornuftsbaserte etiske og legale teorier med ulike rettskilder. Ikke på sidelinjen blant anonyme anarkister, men sentralt på universitetene som vokste frem. Hos helt toneangivende tenkere som Thomas Aquinas på 1200-tallet.

Fornuft fremfor åpenbaring. Som oppsummert av Encyclopedia Britannica var Thomas' teori om grunnlaget for rett og galt «utviklet som et alternativ til synet på moral som kun bestemt av Guds vilkårlige vilje». Også hedenske filosofer, som hans forbilde Aristoteles, kunne forstå det grunnleggende i et godt etisk liv. Selvsagt passet Thomas nøye på å ha Bibelen og kirkefedrene på sin side, men «substansen i hans etiske system er i bemerkelsesverdig grad basert på fornuft fremfor åpenbaring».

Endringene på 15- og 1600-tallet skyldtes ikke at man, som lyn fra klar himmel, begynte med fornuft, men at man brøt med Aristoteles. Samtidig var kritikerne uenige om fornuftens rolle.

Enkelt sagt mente rasjonalistene, med Descartes (1596–1650) i spissen, at man kunne finne sannheten ved fornuften
alene. Empirister som Locke (1632 –1704) mente vi måtte bygge på sansene. Begge var bevisste og bekjennende kristne. Mot dem kom skeptikerne som stilte spørsmål ved både fornuften og sansene, som den ikke fullt så kristne David Hume (1711-1776). Mye av Kants filosofi må forstås på bakgrunn av denne debatten.

Og Kant? Han var kristen.

Underbestemt av data. Eia legger frem viktige tall for utviklingen, men de kan passe med mange slags historier. I vitenskapelige termer er teoriene underbestemt av data. Det kan lages andre fortellinger enn om overgangen fra «tro til fornuft». For eksempel om en fortid som så tortur og harde straffer som fornuftige verktøy for gode samfunn. Der slaveriet ble avskaffet i mange land i middelalderen, men gjeninnført som et nødvendig onde siden handel var viktigere enn likeverd, til tross for protester fra munker, for ikke å si paver som Paul III i 1537.

Kampen mot slaveriet på 17- og 1800-tallet ble i stor grad begrunnet i kristen tro, ikke minst hos den utrettelige William
 Wilberforce. Mens man kan finne fornuftsbasert støtte av slaveriet hos kjente opplysningsfilosofer som David Hume.

Og fra det attende århundre i stigende grad fikk frihetsutopier, løsrevet fra syllogismer og snusfornuft.

Vekkelsestid. Det er ikke vanskelig å beskrive dette som også en vekkelsestid. Mens man i Frankrike så kampen mot prester som nødvendig for opplysning, var det motsatt i Norden. Pietistene fremmet vitenskap og skole. Det var nærmest en plikt å utforske skaperverket. Mye skjedde i regi av teologer, potetprester og predikanter. Kristne dissentere og grasrotbevegelser som Hans Nielsen Hauges fikk stadig mer innflytelse. Det nye var ikke at fornuften vant frem, men folkebevegelsene.

En av historiene som kan fortelles er om regjeringen i Dansk Vestindia som argumenterer for slavehandelen i 1787. Slik Thorkild Hansen siterer i Slavernes Øer er det selvsagt forståelig at en «følsom handelskyndig» reagerer på «denne unaturlige handel», men han må like fullt kvele «hvert friheds, hvert medlidenheds råb i hans barm. Han må tro sig at repræsentere en stat, og stater, ved man, kender ingen vigtigere lov end at søge at blive rigere end ens nabo».

Hansen viser også at en kristen tanke om å gi slavene frihet
kunne møte skarpe reaksjoner, som hos den opplysningsinspirerte Hans West (1758–1811). «Disse ere da frihedens og christendommens sørgelige frugter», sier rektor West. «Negrenes frihed bliver ulykkelige for dem selv og ulykkelig for det samfund, hvor de leve».

Naturretten. Og bak lå en sterk forståelse av naturretten og individuelle rettigheter. I litt ulike betoninger hos Locke på 1600-tallet, Grotius på 1500-tallet – og hos Thomas på 1200-tallet. På slutten av 1700-tallet er det beskrevet i den amerikanske uavhengighetserklæringen som selvinnlysende, forankret hos Gud: «Alle mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken».

Slike tanker var ikke til hinder for at statsmakter kunne finne «fornuftige» eller «nødvendige» måter å begrunne seg vekk fra dem, som Frankrike under revolusjonen, eller i kommunistiske land som hevdet de bygget på fornuft og opplysning. Det er ikke vanskelig å finne tall som kan sette datidens ideer i et mørkt skjær.

Det er ikke til hinder for å se viktige endringer i opplysningstiden, politisk, teknologisk og kulturelt. Men i iveren må vi ikke avvise en lang forhistorie, eller se bort fra hva de oppfattet som bærekraftige begrunnelser og motivasjoner. For mange handlet dette om at vi lever i en virkelighet som springer ut av noe rasjonelt og godt, der likeverd, rett og galt er mer enn noe vi bare bestemmer politisk.

Bjørn Are 
Davidsen, skribent og forfatter