Anlov Mathiesen

96

Støre er på feil sted

Arbeiderpartiet og Støre er en feilkobling. Partiet gjør klokt i å tape valget.

Publisert: 24. aug 2017

Opprinnelig publisert i forfatternes blogg hos Nettavisen.

 

At Jonas Gahr Støre sliter med å få med seg grasrota bør ikke overraske noen. Lista er blitt lang over saker der Støre enten fremstår etisk tvilsom, usann eller på kant med tradisjonene i eget parti. Fra skatteplanlegging, svart arbeid (uheldig eller ikke) og tvilsomme byggeprosjekter til forskjellsbehandling av rike venner som statsråd. 

Tschudi-saken var den alvorligste, og det er overraskende at partiet lot ham fortsette. En nær venn av Støre mottok store fordeler fra Støres eget departement, sånn oss rikmenn imellom. Den oppsummerer på mange måter Støres problem, som en del av et nettverk hevet over den vanlige borger (les denne lenken om du trenger en påminnelse), 

Undergraver ytringsfriheten

Men ikke noe av dette er politiske saker. Det er vanskelig å vite hva han faktisk mener politisk. Et tydelig unntak gjelder ytringsfrihet. For hans opptreden under karikaturstriden i 2006 vitner om liten respekt for vestlige humanistiske verdier. Som utenriksminister beklaget han norske mediers publiseringer av profeten på den arabiske tv-kanalen Al-Jazeera. Noe som er prinsipielt oppsiktsvekkende i seg selv. 

Slik ofret han redaktør Vebjørn Selbekk på realpolitikkens alter, ved å forvandle ytringsfrihet og pressefrihet til praktisk hestehandel med krenkede religiøse. Dessverre for Støre kaster dette en skygge over hans vurderingsevne, hvilket gjør mange skeptiske til at han skal lede landet. Senest i august i år hevdet han i at han ikke har «noe å beklage» for måten han håndterte situasjonen på. At han støttet forslaget om å innføre en ny blasfemiparagraf i 2009 bekrefter inntrykket av en som ønsker å tekkes religiøse krefter, selv de mest ytterliggående. 

Et klasseproblem

Sjansen for at landet får en statsminister fra Arbeiderpartiet etter høstens stortingsvalg er stor, helt uavhengig av hvem som er leder. Men det er rimelig å anta at sjansen ville være større med en annen leder, særlig om lederen var en som sto nærmere de budskapene som partiet ønsker å selge. Jøtul-arvingen, mangemillionæren og vestkantmannen Støre skal jobbe hardt for å bli trodd på sak. 

For et nøkkelbegrep for å forstå Støres problemer er overklasse. Det er noe ved alle oppslagene om ham som verken har med jus eller etikk å gjøre, men med klasse. De færreste har en brygge de trenger å «gjøre forbedringer» på. Og slett ikke alle investerer litt sånn på fritida i boligprosjekter sammen med Rimi-Hagen og Midelfart. Det er selve bakgrunnen for sakene som gjør at oppslagene skader Arbeiderpartiet, ikke at han nødvendigvis gjør noe ulovlig eller tvilsomt. 

Det er ikke noe galt i å arve eller eie. Det trenger heller ikke være noe galt i å fremstå snobbete, eller i å faktisk være det. Men det er påfallende «uheldig» for Støre at arbeidsliv og skatt er hovedsaker for partiet han leder. Det skal godt gjøres å finne en norsk politiker med mindre naturlig troverdighet i akkurat disse spørsmålene. Han har en vinnende, statsmannaktig (til og med karismatisk) framtoning, men han mangler fullstendig nærhet til sakene han skal fronte. 

Fabrikkarbeidere og skogbrukere

Arbeiderpartiet har en tydelig historie. De har vært ledet av sagbrukere, skogbrukere og fabrikkarbeidere, som er helt sentralt i partiets appell og identitet. Siden 80-tallet har dette delvis vært en tilbakelagt myte, men selv sosialøkonomene og overlegene blant dem har enten hatt solid arbeiderklassebakgrunn eller dyp tilknytning til arbeiderbevegelsen. Støre er sønn av en skipsmegler og vestkantgutt. 

Også Jens Stoltenberg benyttet private tjenester samtidig som han til dels arbeidet politisk for det motsatte. Også Stoltenberg hadde klare livsstilsinnslag fra overklasse og vestkant. Men han hadde likevel dype røtter i bevegelsen, og i motsetning til Støre viste han en viss nærhet til partiets hjertesaker. Et tydelig engasjement som var til å tro på. 

Helt siden Gro Harlem Brundtlands åttitall har arbeiderens rolle i partiet avtatt. At Jonas ble tatt under Gros vinger gjennom 90-tallet dannet mye av grunnlaget for hans senere politiske suksess. Karriereplanleggingen har vært som tatt ut av en hvilken som helst lærebok om politisk CV, noe rollen som generalsekretær i Røde Kors understreker. Pendlingen mellom interesseorganisasjoner og politikken er forøvrig en meget betenkelig samrøre-tradisjon (noe Støre selvsagt ikke kan lastes for). 

Tap-tap for Arbeiderpartiet

For Arbeiderpartiet er dette en tap-tap situasjon. Det er godt mulig Støre blir statsminister, og kommer han først dit vil han i større grad få benyttet noen av sine sterkeste sider. For hans statsmannegenskaper skal ingen klage på. Men selv om det skulle fungere, og han skulle sitte som statsminister i fire eller åtte år, vil hans arv være å representere Arbeiderpartiets brudd med egne tradisjoner og egen grasrot. Spissformulert: For arbeiderpartiets fremtid er det best om de taper valget. 

For alt er ikke som det skal når en AP-leder bruker private tjenester i alle livets faser, både for seg selv og sine nærmeste. Han er ikke den første, og en lang rekke AP-topper har i økende grad levd et beskyttet overklasse-liv. Men det er stor forskjell på å unne seg enkelte goder og det å faktisk være sånn. Og det er problemet til Støre: uansett hvor mange ganger han gjentar LOs paroler eller APs utvalgte stikkord, så er han selv ikke en naturlig del av det. Han tilhører en annen del av samfunnet. Titalls millioner fra LO kan ikke endre dette. Selv et kobbel av informasjonsarbeidere kan heller ikke bekjempe fakta. 

Forunderlig kommunikasjonsstrategi

Ingen politiker er lenger unna publikum enn Jonas. Han er vanskeligere å få i tale enn statsministeren. Strategien er vanskelig å forstå. Han gir ny mening til begrepet utilgjengelig, nesten som det skulle være et mål i seg selv. Derfor må vi anta at det er nettopp det, å skape et bilde av en leder hevet over den smålige hverdagspolitikken, meislet for større oppgaver. Problemet er at strategien feilet for flere år tilbake, og det er for sent å putte på ham rutete skjorte og sende ham rundt i landet rett før valget. Det understreker bare utilgjengeligheten. 

Hans form for ikke-kommunikasjon står i grell kontrast til folkeligheten nordmenn ofte liker, og som man tradisjonelt forbandt med partiet han leder. I sak etter sak nekter han å stille til intervju, og når han først uttaler seg er det ofte gjennom rådgiver, epost eller partikolleger. Deltar han selv har det ofte gått unaturlig lang tid. Dessverre for Støre fremstår dette mer nedlatende og handlingslammet enn verdig. Å heve seg over den offentlige samtalen hører mer til næringslivet enn politikken. 

Kampen om partiets sjel

Støre som person er egentlig ikke det interessante. Kampen om Arbeiderpartiets sjel er derimot meget aktuell, ikke minst fordi partiet er en lokal og nasjonal institusjon tett sammenvevet med byråkratiet og øvrige institusjoner. Akkurat det kan man gjerne diskutere, men her skal bemerkes at partiets posisjon gjør at deres veivalg er viktig for landet, ikke bare medlemmene. 

Støre fremstår som en mann i feil posisjon til feil tid. En som grunnleggende bryter med Arbeiderpartiets mest sentrale tradisjoner og verdier. Noe som  grasrota enkelt fanger opp, og som vi antagelig ser resultatet av på meningsmålinger og manglende engasjement. For arbeiderklassen finnes fortsatt, selv om den formelt sett er oppgradert til økonomisk middelklasse. Men den folkelige arbeiderklasse-mentaliteten står ennå sterkt ved lag, og det skal godt gjøres å se for seg noen som står fjernere fra dem enn AP-lederen. 

Der Stoltenberg tross alt hadde en bakgrunn som knyttet ham til grasrota, er Støre manifestasjonen av en antiarbeider. I denne sammenhengen nærmest en parodi, uten at det skal holdes imot ham. Personlig unner jeg ham både penger, nettverk og alle mulige goder, det er ikke poenget. Han virker også som en trivelig og smart fyr. Men som symbol på arbeiderbevegelsen er han nesten maksimalt malplassert.

Arbeiderpartiet er ikke bare en institusjon, men et folkelig breddeparti. For å benytte kraften som ligger i dette må de tillitsvalgte ha en leder som representerer dem. En leder som reelt sett representerer partiets saker og verdier. Det gjør ikke Støre. Men han kan likevel vinne frem. Da kan han fort bli mannen som opphevet de siste skillene mellom Arbeiderpartiet og Høyresiden.

4 liker  
Kommentar #1

Daniel Krussand

37 innlegg  2002 kommentarer

God artikkel

Publisert nesten 5 år siden

Så spørs det hvor mange arbeidersjeler det finnes i Norge.

Erna eller Jonas, et fett, samme politikk. 

Det verste som skjer i Norge i dag er privatiseringen av Jernbanen.  Hodeløst. Det fortsetter nok med AP og.

1 liker  
Kommentar #2

Carl Wilhelm Leo

19 innlegg  931 kommentarer

Støre og Arbeiderpartiet.

Publisert nesten 5 år siden
Anlov Mathiesen. Gå til den siterte teksten.
Arbeiderpartiet er ikke bare en institusjon, men et folkelig breddeparti. For å benytte kraften som ligger i dette må de tillitsvalgte ha en leder som representerer dem. En leder som reelt sett representerer partiets saker og verdier. Det gjør ikke Støre. Men han kan likevel vinne frem. Da kan han fort bli mannen som opphevet de siste skillene mellom Arbeiderpartiet og Høyresiden.

Jeg vil ikke være med på personkritikk av Støre , som tross alt bare er en del av et stort og mangfoldig parti.

Støre er i følge media i mot TiSA avtalen , men er uvillig til å stille opp til debatt om de negative sidene ved TiSA-avtalen. 

Forhandlingen om avtalen føres i hemmelighet , så folk (velgerne) ikke skal ha innsyn i hva "the ruling class" har for planer fremover.

Her hadde Støre hatt en god mulighet til å vise at han står på den norske arbeiderens side mot finansverdenens smartinger som ønsker å lirke landet inn i en avtale som må nevnes bak lukkede dører. Og som sannsynligvis blir idiotsikret mot å komme ut av.

Det er ikke så mange store saker i dette valget  utover vås som avgift på poser og flyseteavgifter - det som betyr noe er TiSA , EØS-avtalen som bør avskaffes og vårt kristne verdigrunnlag som denne nasjonen er tuftet på , og som var nedfelt i Grunnloven , og Kongen er (var) Statskirken og religionenes høyeste beskytter. Ikke noe parti har forløftet seg i å beskytte Statskirkens eksistens ?

Frp`s potensiale ?

"Klimaforliket" (Mektige Moses!) har alle partier på Stortinget gått med på , med full dressing av vanvittige avgifter uten mål eller mening , basert på en stadig mer vaklende klimateori om menneskeskapt global oppvarming av fantastiske dimensjoner - på grunn av CO2 fra menneskeheten !

Her kunne Frp utnyttet dette massehysteriet ved å si nei , dette stemmer ikke , og blitt et stort parti med full støtte fra alle de som nå er grundig lei alle "grønne " påfunn og avgifter.

Men nei , de valgte det kjedelige alternativ , å sitte og plaske i politisk korrekt stivkrampe og mulle om noe "bærekraftig" som ingen forstår hva innebærer. Blir spennende å se om kjernevelgerne henger med.

For mange betyr moteordene "grønt" og "bærekraftig" aktiviteter som er i full sving med å undergrave din og min personlige frihet.

Kristelig Folkepartis potensiale.

Her får vi se eksperimentet ved å ikke fortelle velgerne om de hører hjemme på sosialistisk side eller konservativ side. 

Det blir spennende. Kanskje vi ikke får se det eksperimentet en gang til ?

 

1 liker  
Kommentar #3

Carl Wilhelm Leo

19 innlegg  931 kommentarer

Privatisering - jernbane.

Publisert nesten 5 år siden
Daniel Krussand. Gå til den siterte teksten.
Det verste som skjer i Norge i dag er privatiseringen av Jernbanen.  Hodeløst. Det fortsetter nok med AP og.

Krussand - comment # 1 :

Dette er et resultat av at EØS-avtalens arkitekter ikke så forskjell mellom land med 60-70 millioner mennesker og små land med et lite jernbanenett. Og norske politikere kan peke på EØS og fraskrive seg hele ansvaret. EU styrer landet vårt.

Jeg tror ikke det er mulig for private å drifte persontrafikk på f.eks. Bergensbanen separat , med nattog-tilbud  osv. Mulig man kan redusere utgiftene med å bruke vogner som kan kombineres med bruk på dagtid - på bekostning av komfort. 

Baner med liten trafikk burde kunne trafikkeres av de som mener å kunne skape et trafikkgrunnlag på gods/tømmer/flis (Rørosbanen Støren - Kongsvinger). En opplastet godsvogn er klar for videre transport på jernbanenettet - uansett hvilken operatør som trekker den videre.

I Norge,med så lite jernbanenett og store kostnader, er spørsmålet om å opprettholde og drive jernbanen er en selvfølgelig statlig oppgave ?

Med politikere som kan vurdere dette ut fra forutsetningene , uten direktiver fra ikkevalgte kontorister i EU ?

Ved å stykke opp driften så fjerner man også fordelene ved "stordrift", hvor jernbanedriften i Norge er så liten at dette betyr mye i økonomisk sammenheng,  vedlikehold og tilgjengelighet på rullende materiell.

Jeg har filosofert litt om "How to run a Railroad", og da følgende - en jernbane består av elektro , maskin , skinnegang , tunneller og broer osv. Bør den da driftes av fagfolk som i gamle dager , eller av en forsamling av økonomer og jurister ? 

Krussand , dette temaet er enormt og krever en egen tråd.

  

Kommentar #4

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Støre er en av planleggerne som har formet utviklingen

Publisert nesten 5 år siden

siterer bare litt fra Wikipedia om ham:

1986–1989, hvor han ble involvert i foresightprosjektet Scenarier 2000.[4] Han ble ansatt som spesialrådgiver ved Statsministerens kontor etter initiativ fra Eldrid Nordbø i 1989.[4] Som spesialrådgiver deltok han aktivt i forhandlingene og utformingen av EØS-avtalen i begynnelsen av 1990-årene,[6] og var også tilhenger av fullt norsk medlemskap i EF.[4][7] I 1995 ble han utnevnt til ekspedisjonssjef for internasjonale saker samme sted, før han fungerte som eksekutivdirektør (stabssjef) ved Gro Harlem Brundtlands kontor i Verdens helseorganisasjon 1998–2000. Han jobbet således for statsministrene Gro Harlem Brundtland, Jan P. Syse, Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik.[4][8]

Denne mannen hadde bare en innvending mot fremskrittpartiets politikk i regjering, og det var at de gikk for fort frem. Målet var de ikke uenige om, det har han selv deltatt i å planlegge tilretteleggingen for, og stått for store deler av gjennomføringen av de mange små skrittene man måtte ta for å komme til målet: Eus løfte om å legge til rette for privatisering av  samfunnet, slik at sosialisme blir forbudt.....

1 liker  
Kommentar #5

Carl Wilhelm Leo

19 innlegg  931 kommentarer

Muligheten var der.

Publisert nesten 5 år siden
Toril Søland. Gå til den siterte teksten.
Denne mannen hadde bare en innvending mot fremskrittpartiets politikk i regjering, og det var at de gikk for fort frem. Målet var de ikke uenige om, det har han selv deltatt i å planlegge tilretteleggingen for, og stått for store deler av gjennomføringen av de mange små skrittene man måtte ta for å komme til målet: Eus løfte om å legge til rette for privatisering av  samfunnet, slik at sosialisme blir forbudt.....

Det De skriver er  korrekt - men i dag er Støre leder for Arbeiderpartiet , som i teorien burde medføre en del forpliktelser ovenfor sine velgere. Her hadde han en mulighet til å markere et klart staandpunkt.

Jeg aner ikke hva Ap`s velgere mener , men antar at de ikke umiddelbart går inn for destruktiv politikk som vil ramme mange av dem.

Her er forresten hele  rapporten FAFO hadde laget for LO om  TiSA-avtalen , som Tarberg refererte til. 

http://www.fafo.no/images/pub/2017/20624.pdf

Enig i at rapporten er merkelig fortolkning - opp mot det vi vet - og igjen takk til Tarberg for at han følger med på det som er vesentlig :

 Om dette er noe LO går god for ovenfor sine medlemmer gjenstår å se.

Ref ellers Tarbergs innlegg :

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11695247-skuffande-fafo-rapport-om-tisa-avtalen?side=1#svar-11695434

 

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere