Hvem er vi?

Jeg-et eller selvet beskrives i litteraturen, filosofien, vitenskapen, på forskjellige måter. I filosofien beskrives selvet noe slikt som de kvalitetene som utgjør en persons unikhet eller essensen av individets eksistens. I nevrofilosofien handler det om bevissthet, følelser, emosjoner, om vår selvbevissthet, hva vi føler og hvem vi føler vi er. Nevrobiologen Antonio Damasio sier at bevissthet er det som oppstår når selvet møter sinnet, og at følelser er et resultat av at hjernen tolker emosjoner. Emosjoner igjen er produkt av rent fysiske signaler som kroppen sender ut som en reaksjon på ytre stimuli, sier han. Disse signalene kan være små elektriske signaler i nervetrådene eller kjemiske stoffer i blodet, nevrotransmittere, hormoner.
Årsaken til at jeg stiller spørsmål er blant annet en debatt som har pågått en stund og handler om kjønnsidentitet. Noen mennesker føler de er født i feil kropp, at deres egentlige kjønn er et annet enn det kroppen tilsier. For at de dette gjelder skal kunne leve et liv som oss andre, i harmoni med seg selv og verden ellers, er mange av dem avhengig av medisinsk/kirurgisk behandling med formål og endre kroppen til det kjønnet som stemmer over ens med de følelsene de har. Etter hva jeg kan se av litteraturen er det svært sjelden, om i det hele tatt, at det gjøres motsatt, dvs. at man forsøker å gi medisinsk behandling for å endre følelsen av å være i feil kropp.
Om vi aksepterer det som Damasio og nevrovitenskapen forteller oss, at følelser er resultat av hjernens bearbeiding av elektrokjemiske signaler fra kroppen, fra emosjoner som oppstår som følge av ytre stimuli, hvorfor er det da mindre naturlig og mindre etisk riktig å forsøke og endre på følelsen av å være et annet kjønn? Om følelsene da i utgangspunktet kanskje skyldes en ubalanse i kroppens kjemi, i nivåene av nevrotransmittere og hormoner, som så resulterer i følelsen av å være en annen? Ville det da ikke være like riktig å forsøke og korrigere denne følelsen, heller enn å endre på kroppens fysikk ved omfattende kirurgi i tillegg til hormonbehandling? Hva som er mulig av slik behandling i dag vet jeg ikke, men at mye vil endre seg i nær fremtid, er jeg ganske sikker på. Hormonbehandling og behandling med medikamenter som påvirker nevrotransmittere gjøres jo ellers i dag i andre tilfeller. Såvidt jeg vet finnes ingen norm for hva disse nivåene bør være i en "normal" kropp. Hvorfor er det galt i noen tilfeller å endre på kroppens kjemi, men rett å endre på kroppens fysikk og kjemi? Det jeg spør om, det høres sikkert rart ut, men hvorfor er det tankene og følelsene våre som avgjør hvem vi er?
Jeg vil legge til at følelse og tanke er ikke nødvendigvis to sider av samme sak, selvfølgelig og litt forsiktig sagt. Dette er svært kompliserte ting som også går langt ut over nevrovitenskapen, og omfatter mange forskjellige fagområder. Vi leser bl.a. ofte om såkalte embodied cognition theories og mye annet, og det finnes i dag ingen konsensus på hvordan vi skal forstå og definere tanker og tankevirksomhet.
Jeg må også få sagt at jeg har ingen faglig bakgrunn for å synes noe om disse tingene. Jeg har lest litt om hjernen og sinnet vårt, og den forskningen som foregår rundt bevisstheten, men det er stort sett alt. Bakgrunnen for innlegget er i grunnen kun nysgjerrighet, et forsøk på å forstå. Men jeg tenker også på alle dem som får gjort slike inngrep som jeg bruker som eksempel. Mye kan skje av vitenskapelige fremskritt som endrer synet vårt på følelser, og synet på, eller kanskje behovet for, de inngrepene som gjøres i dag. Etter mitt syn ville det riktige vært om vi alle kunne akseptere at vi er forskjellige, og at kjønn er en skala hvor de fleste befinner seg i ytterkantene, men hvor det også finnes mange i mellom.