Verdidebatt

Å regissere den gode død

Et ektepar i Nederland fikk dø hånd i hånd gjennom «dobbel-eutanasi». Romantisk, ja visst. Men er det helsevesenets rolle å gå så langt i å regissere «den gode død»?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Nederland fikk et ektepar på 91 oppfylt sitt siste ønske, å dø sammen på samme tid, gjennom «dobbel-eutanasi». Vi vet ikke mye om dette ekteparet, men kan lese at mannen gjennomgikk et slag i 2012, og at kona var diagnostisert med demens. Slike tilstander trenger ikke være forbundet med stor kroppslig lidelse. Men de medfører funksjonstap, tap av selvstendighet og eksistensiell lidelse. Slik sett er disse pasientene typiske for de som i dag får aktiv dødshjelp, i land der dette er tillatt.

Det er lett å skjønne at dette kan ses som rørende og en dypt romantisk måte å avslutte livet på, hånd i hånd med sin kjære. Jeg vet ikke om jeg selv ser slik på det, som doktor og dødshjelpsskeptiker begynner jeg straks å tenke på nyanser og motforestillinger. Men samtidig forstår jeg godt dersom mange vil mene at dette må være den ultimate verdige, selvbestemte død, og et godt eksempel på hvorfor vi trenger legalisert eutanasi.

Timing som kriterium. Selv uten eutanasi bør vi i Norge – i hvert fall dersom politikere og helsepersonell prioriterer dødsomsorgen slik de burde – kunne love våre pasienter en verdig, naturlig død, i de aller fleste tilfeller. Men hvis dette med timingen, med omstendighetene rundt døden (å få dø samtidig med ens kjære) skal være et kriterium for «den gode død», da må vi nok innse at vi ikke strekker til.

Da blir det et viktig spørsmål: Er dette et kriterium for «den gode død»? At det er noe man kan ønske seg, kan man godt forstå. Men skal vi legge lista så høyt, skal vi i helsevesenet skal ha et ansvar for en slik grad av tilrettelegging av «den gode død», at vi skal måtte framkalle døden med giftige doser for å oppnå denne samkjøringen? For meg, som lege i Norge i dag, blir dette å stille for store forventninger til helsearbeiderne.

Det viktige med denne saken fra Nederland er at den illustrerer det som burde være et «fact», men som fortsatt framstilles som en «påstand», i dødshjelpsdebatten: Nemlig verdiglidningen som legalisering av eutanasi i Nederland i 2002 har ført til. «Slippery slope», som det også kalles.

Dette ekteparet står ganske langt unna det bildet vi ofte blir presentert for, når dødshjelp debatteres i Norge. Det snakkes om håpløst lidende pasienter, og ofte brukes uttrykk som «med sterke smerter». I dette tilfellet er det mer åpent: Fikk de eutanasi fordi de virkelig led uutholdelig – eller handlet det om at de nærmet seg livets slutt, og ikke ville leve uten den andre?

Hånd i hånd. Dét kan synes som et akademisk spørsmål. Men det har likevel betydning for norsk dødshjelpsdebatt. For den nederlandske dødshjelpsloven ble ikke vedtatt for å hjelpe eldre ektepar med å avslutte livet hånd i hånd. Loven snakker om «uutholdelig lidelse», og selv om den ikke definerer dette som «fysisk lidelse», så har forståelsen i starten vært at det handlet om å hjelpe folk med store smerter og annen fysisk lidelse. Loven ble ikke vedtatt for det formålet den nå har bidratt til.

For de som lurer på om det foreligger en «slippery slope» i Nederland, så vil selve tallenes tale gi et svar: Det har vært en svær økning i antallet eutanasi-tilfeller over de 15 årene loven har eksistert, og andelen av alle dødsfall har gått opp til 4-5 prosent. Men denne saken illustrerer også at typen pasienter og kliniske situasjoner som anses å kvalifisere for eutanasi, har endret seg. Denne typen «dobbelt-eutanasi» ville ikke vært «innafor» i 2002. I dag har vi så få eksempler på dette at det kvalifiserer til nyhetsoppslag. Om nye 15 år er det min spådom at dette har blitt en ganske hverdagslig måte å dø på, i Nederland. I en lesverdig artikkel i Newsweek fra 2015 omtales det som «Dying Dutch».

Det er lov å mene at dette burde bli tilgjengelig også i Norge. Men det som preger vår dødshjelpsdebatt handler mer om den klassiske forståelsen av eutanasi og assistert selvmord som en siste utvei til håpløst lidende mennesker. Spørsmålet er om det vil være mulig å innføre en strengt begrenset adgang til aktiv dødshjelp i Norge – uten at vi uvegerlig begir oss ut på en slik «slippery slope» man har sett i Nederland (men også i Belgia, og Sveits, og allerede etter ett år ser tendenser til i Canada).

Gradvis og umerkelig. Skråplanseffekten er ingen rutsjebane. Det er en utvikling, en verdiglidning, som skjer gradvis og umerkelig. Den oppstår fordi vi endrer våre verdier tilpasset den nye virkeligheten vi har åpnet for gjennom endring av normer og regler. Men det kan ikke være tvil om at Nederland har gjennomgått en slik endring, og at aktiv dødshjelp i dag betyr noe annet, der, enn det det gjorde da loven ble vedtatt i 2002. Og noe annet enn vi i Norge snakker om, når vi debatterer aktiv dødshjelp her til lands.

Nederlandske leger har så langt vært positive til eutanasiloven, som blant annet har vært kjennetegnet av at den gir legen stor grad av beskyttelse og frie hender til selv å velge når man vil innvilge pasienten «den gode død». Nå er de imidlertid mer skeptiske, fordi politikerne snakker om å endre loven og tillate dødshjelp ikke basert på medisinske vurderinger, men mer på personens opplevelse av å være «mett av dage». Spørsmålet nederlandske leger nå står overfor er om det er mulig å stanse en slik utvikling, når man først har vært med på å sette den i gang.

Personlig har jeg ikke så sterke synspunkter på om det var bra eller dårlig at dette ekteparet fikk «dobbelt-eutanasi» i Nederland. Jeg ville trengt mer informasjon om personene (for eksempel i hvilken grad de var beslutningskompetente, hvilken rolle pårørende spilte i beslutningen).

Men det å dømme i enkeltsaker er uansett krevende. Det jeg er bekymret for er at vi skal bryte sperren mot at leger tar livet av sine pasienter, selv når det skjer i den beste hensikt. Det kan medføre uønskede effekter, og en risiko for svake og hjelpetrengende pasienter i en sårbar situasjon. Vi bør legge bedre til rette for «den gode død» – men da trenger vi også snakke mer om hva det innebærer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt