Ikke tenk! Gå!

Jeg har gått mellom 60 og 65 mil langs pilegrimsleden til Nidaros, fordelt på fem vandringer. Noen observasjoner er slående. Her følger fire av dem:

1 Det er få som går, og blant disse få er det flest utlendinger. I sommer møtte vi ikke en eneste nordmann på ti dager.

2 Merking av leden er for dårlig. Dette burde være blant pilegrimssentrenes mest prioriterte oppgaver. Ved avgjørende veiskiller er merkestolper veltet, nedgrodd eller ikke-eksisterende. Et dagsaktuelt eksempel er gjennom og forbi Buvika mot Øya camping. Her ble – i begynnelsen av juli - flere små grupper villedet ut i et farlig terreng (stupbratt, sleipt, veiskjæringer). Dette er 25 kilometer fra Trondheim, altså på den mest brukte delen av leden.

3 Det finnes hele sju regionale pilegrimssentere med ansatte som skal arrangere og stimulere til vandringer. Det skrives om pilegrimen – historisk og aktuelt, forskes sågar, brosjyrer trykkes i store opplag og ordet «pilegrim» er på alles lepper. Det ville være usant å si at sentrene har lykkes i sin mest basale målsetting.

4 Kommersialisering? En av vandringene som arrangeres av Oslosenteret 13. – 17. september, markedsføres som var det et vandrende seminar med daglige foredrag og museumsbesøk, til en pris på kroner 2440,- per døgn. Summen kan neppe være dekning av utgifter aleine? Og øl og vin i hotellets salonger kommer sikkert i tillegg. Har pilegrimssentrene begynt med forretningsvirksomhet?

«Jeg veit ikke om jeg har råd til å gå pilegrim», kommenterte en interessert kvinne overfor meg. Kanskje hadde hun lest annonsen i Vårt Land om nevnte vandring. I presentasjonen synes en pilegrim først og sist å være en student som skal lære om pilegrimen.

Eller læres opp i Qigong og mindfullness av pilegrimssenteret i Hamar seinere i denne måneden, til kroner 4600,- for tre netter. Sukk.

Til sammenligning går det fint an å være pilegrim for 760,- i døgnet med komfortabel overnatting, middag, frokost, niste og kirkebesøk de fleste dagene. Prisen er reell og refererer til en ti dagers vandring denne sommeren som jeg selv var med å lede.

Hva kan forbedres?

1 Legg til rette for enkelhet og egenmestring. La pilegrimsvandring være noe helt annet enn pakketurisme. Den bør ha sin egen stil og identitet. Det er ingen motsetninger mellom økonomiske ambisjoner og åndelige verdier, sies det. Jo, det er det, mener noen av oss.

2 Ansett og bruk folk (frivillige) som kan friluftsliv og har kjennskap til naturen. Pilegrimsbevegelsen trenger praktikere. Folk som kan tenne bål, lese kart og orientere seg i ukjent landskap. Folk som kan å pakke og bære en sekk på rett måte, som veit hva fuglene heter, som er oppmerksom nok til å se snøsøta langs stien, våken for skjønnheten i nytt utsyn, som lar seg overraske over et ørretvak akkurat der. Naturen er ingen kulisse, den er og vitner som sådan om Guds herlighet.

3 Det er mye ideologiproduksjon rundt den moderne pilegrimen. Den er for tanketung. Man skal «reflektere over livet», «utvikle seg selv», «være i prosess», «være seg bevisst klimautfordringen» og den slags sjablonger. Turist vil ingen være, men pilegrim …  det lyder «spennende». Pføy!

Det cerebrale fangenskapet. Pilegrimer i dag trenger framfor alt å vekkes opp fra fremmedgjøringen, overfor naturen, overfor seg selv, overfor Gud. Løsningen er enkel: Ikke tenk! Men gå! Kom deg ut! Kjenn, lytt, smak, be, vær mottakelig! Det gjelder å komme løs fra det «cerebrale fangenskapet», som Dag Solstad kaller det.

Grunnmetaforen for pilegrimen er mer enn stor nok for oss alle. Livet som en vandring mot et mål. Veien til Gud.

Ellers som Karin Boye skriver: «Nog finns det mål och mening i vår färd - men det är vägen, som är mödan värd. (…) Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.»