Sannelig er du en skjult Gud

Med interesse har jeg lest Håvard Nyhus' velskrevne kommentar om apologetikk i Vårt Land 19. juli, samt reaksjonene på denne. Det er absolutt grunn til å fundere over, slik Nyhus gjør, hvorfor apologetikken, spesielt i protestantisk sammenheng, har blitt en blindvei for mange. Fremfor alt gir det grunn til å reflektere over troens vesen.

Er troen svaret på et spørsmål, slik at troen vekkes og vokser når vi får svar? Hva er det i så fall som gjør at den personen som svarer «jeg vet ikke» på spørsmålet om bibelordets betydning, er den som får høre av Jesus at «stor er din tro»?

Kan ikke bli sett. Det finnes i bibelsk tro en spenning ­mellom Guds frihet og Guds tilgjengelighet. Moses understreket ­ettertrykkelig at Gud ikke kan bli sett, noe profetene bekrefter: «Sannelig er du en skjult Gud.» (Jesaja 45:15)

Troens vei i våre liv er ikke en vei fra en slags gud til en annen, sier den jødiske filosofen Martin Buber. I stedet sier han: «Det er en vei fra den Gud som skjuler seg til ham som åpenbarer seg.» Hvis vi kjenner Gud, er det fordi han har gjort seg kjent for oss. Det er nemlig ikke slik at møtet som vekker troen til live av-
skaffer usikkerhet eller gjør verden mer forutsigbar; nei, den skjenker vilje til å leve i åpenhet for det ukjente og uventede.

Troen går ikke opp i røyk selv om Gud velger å skjule seg.

Vern mot trivialisering. Guds frihet til å skjule og avsløre seg er sentralt i jødisk tro, og fikk i den tidlige kirken forgreininger i apofatisk teologi. En teologi som utformes som en beskyttelse mot trivialisering («Gud må for enhver pris beskrives!») og den apologetiske fristelse til å eliminere usikkerheten.

Men mysteriet kan ikke ­legges beslag på. Gud är inte en till-
gång, men någon vi tillhör. Det finnes kunnskap som tilhører Gud – og ham alene, jfr. kunnskapens tre i Første Mosebok.

I kristen tro har Gud vært «tilgjengelig» på en unik måte gjennom Jesus fra Nasaret, men heller ikke Kristus lar seg innordne i våre systemer. Han spotter ikke bare de som ­ønsker å plassere ham eller ser ham som en ressurs i sin egen virksomhet: «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» ­(Johannes 10:18)

Nærvær i bønn. Gud kan både ses og ikke ses. Han gir seg uforbeholdent til mennesket, men står alltid fritt til å trekke seg tilbake. Denne spenningen ble på 1300-tallet formulert som et skille mellom Guds vesen og Guds energier. Bakgrunnen var en kritikk mot munker som vitnet om dypt personlige erfaringer av Guds nærvær i bønn.

Det reiste spørsmålet om hva det er vi opplever i bønnens ­verden. Svaret gikk slik: I sitt vesen er Gud utilgjengelig, men gjennom sin energi gir han seg til kjenne. Med andre ord, Gud er ukjent og samtidig velkjent, hinsides alt som er skapt, men på samme tid til stede i hele ­skaperverket, immanent og transcendent.

Etableringen av dette ­skillet, hvis fremste arkitekt er den ­greske munken og teologen ­Gregory of Palamas, handler om langt mer enn filosofisk ord-kløveri. Viktigere er det at skillet setter ord muligheten til virkelig å kjenne Gud, samtidig som det understreker Guds ­suverene ­frihet; at man kan aldri eie Gud.

Huset av Det Som er ­Hellig. Salomo prøvde å oppheve ­denne spenningen, og røper seg selv når han med tempelbygget tror han har fått Gud «på plass».

Og noen ganger risikerer den velmenende apologetikken å gjøre det samme. Når troen ­kommer i slutten av en ligning; som svar på et spørsmål, er det ikke langt unna at den velmenende mener å ha Gud «på plass».

Men tron är inte ett svar på en fråga. Den kan visa sig vara den hjärtats tysta hängivenhet som i sig är alla olösta gåtors svar.

Peter Halldorf, svensk pinsepastor, 
redaktør, 
retreatleder 
og forfatter