Pål Georg Nyhagen

223

Er ytringsfrihet et betinget og fleksibelt begrep?

Eksisterer det en risiko når man ikke begrenser ytringsfriheten? Tja... ikke usannsynlig. Men en viss risiko er nødvendig for å beholde et genuint demokrati. Prisen for å begrense den er desto større og burde skape bekymring.

Publisert: 1. aug 2017

Demokratiets iboende vesen innebærer også ytringsfrihet. Den er en grunnleggende rettighet i ethvert eksisterende liberalt demokrati. Alle i landet har i prinsippet så og si full og fri rett til å uttrykke seg i det offentlige rommet. Dog under ansvar. Det er satt en grense ved det å uttrykke seg trakasserende og grovt om folkegrupper og minoriteter, oppfordring til vold, etc. Den viktige friheten er m.a.o. selve kjernen i demokratiets frihetsbegrep. Også om man innenfor nevnte rammer hevder ting og fremmer verdier som strir mot våre demokratiske idealer. Om det faktisk og vitterlig er substans i frihetsverdien og demokratiet vi mener å identifisere oss med avsløres når dette gode utfordres. Her i virkelighetens utfordrende verden står prøven- nettopp i de uvakre tilfellene. Om det viser seg her at noen har mer rett til å ytre seg enn andre, så er det god grunn til å rope et varsko.

Ytringsfriheten gir alltid åpning for motytringer, tilsvar og i beste fall dialog. Men det kan se ut til at dominerende krefter i demokratiet nærmest håper på en type sinnelagskontroll: Man opererer i praksis med en betinget form for ytringsfrihet og demokrati. Noen ytringer nektes rom, noen deltagere vises bort og settes på gangen. Slik skal det gode markeres gjennom negativ pedagogikk. Men derfor skjer heller det motsatte: Erfaringen av å bli usynliggjort og satt ut styrker frustrasjonene og motstanden. Man får her i den bortviste minoriteten bekreftet de negative samfunns-sider man allerede har politiserte narrativer om.

Ellers er det gjerne slik: Langt de fleste reiser seg og krever med rette demokratiets frukter (som feks. ytringsfrihet) på det sterkeste når man selv -eller noen man sympatiserer med- kjenner på kropp og sjel at det sviktes. Dog ser man ikke like skarpt når antipatien farvelegger brillene. Vi ser altså ikke sjeldent at støtten til ytringsfriheten varierer etter hvilken gruppes ytringer det er snakk om.

Avstanden mellom våre idealer presentert under glødende festtaler p.d.e.s. og realitetene på den annen er faktisk til tider større enn vi muligens setter pris på å bli minnet om.  Det er m.a.o. i praksis en ytringsfrihet og et demokrati med klare forbehold som man ofte forsvarer. Noen har allerede ordet. Disse har forstått verden på en slik sann og god måte at man mener å ha rett til å opptre selektivt og udemokratisk ad hoc. Men hva slags demokrati er det å gi ordet til de som har det på forhånd?

Kan m.a.o. demokratiske verdier og ytringsfriheten relativiseres av hensyn til andre verdier som det eksisterende flertallet ad hoc velger å prioritere? Hva da om flertallets tyngde flytter seg en dag? Har ikke da flertallet lenger rett? Og hvem avgjør her, og på hvilket autoritativt grunnlag?

Har vi egentlig et velfungerende demokrati med politisk toleranse om grupper som flertallet setter lite pris på ekskluderes fra det offentlige rommet?

Politisk toleranse og ytringsfrihet handler faktisk om å akseptere at ytringer man selv tar klart avstand fra og blir urolige for -også kommer til uttrykk: Vil man ikke ha ytringsfrihet for meninger man ikke liker, så vil man ikke ha ytringsfrihet i det hele tatt. Å utelukke enkelte grupper fra den demokratiske deltagelse og samtale er faktisk noe suspekt i et demokrati. Vi ser for øvrig skjevheter på mange plan allerede. Noen politikere og meningsbærere i mediene ser ut til å mene at folk flest verken vet landets- eller sitt eget beste. Derfor så slippes ikke alle meninger til på like vilkår.

Det kan altså i ny og ne nærmest se ut til at enhver som ikke stiller seg bak flertallet og det gode norske politisk korrekte demokratiet har potensialer i seg til å sette samfunnet på spill og i verste fall bli en samfunnsfiende. Demokratiet og debattene kan se ut til å handle om dannelse og sosialhygiene; det handler om at flest mulig skal tilslutte seg det som anses som sant og riktig av flertallet. Man tillater derfor i praksis ikke nødvendigvis og alltid ytringer som det gode flertallet ikke liker: Det som ikke synes på det gode torg i Kardemomme by; det man ikke ser eller hører dér, eksisterer m.a.o. heller ikke. Slike minusvarianter forvises derfor utenfor bymuren. Skal du inviteres inn og bli akseptert i det gode felleskap her, så må du bejae flertallets holdninger og tre inn i den gode konsensus. Selv om denne velbrukte metoden av fortielser, bortvisning og usynliggjøring stadig dyrkes, så må man vel kunne hevde at dens kausalitet - metodens udokumenterte idé - er omvendt proporsjonal til den politiserte sådanne? Usynliggjøring, sensurering og demonisering som metode er simpelthen ytterst spinkelt underbygget. Selv om slike reaksjoner både er emosjonelt forståelig og ikke minst lett å gripe til - nærmest på betinget impuls.

Det viser seg ofte at oppslutningen om ytringsfriheten ofte viser seg å variere etter hvilke grupper referansegruppen, gjerne flertallet, blir bedt om å forholde seg til. Oppslutningen er for øvrig langt større i forhold til den ytterste venstreside og ekstreme muslimer enn den er i forhold til den motsatte ytterlighet, dvs ekstremistene på ytterste høyre fløy. Selv om både ensidigheten, ord og uttrykk er påfallende likt i visse tilfeller. Men innholdet av parantesen i den demokratiske ligningen endres jo ikke om fortegnet velges og endres ad hoc av det eksisterende flertallet?

Eksempel: Vendingen "marsjerende nazister" (Ref. Vårt Lands leder Nazimarsj) har helt forståelig og legitimt sterke konnotasjoner. Henvisningen til brunskjortene på 30-tallet fungerer dog med banksikker garanti som emosjonelt virkemiddel i retorikken, men blir å gi dagens ekstremister en tyngde og trusselpotensiale som er helt hinsides realitetene. Nå marsjerer for øvrig også alle andre som vil markere meninger. Hvilke grupper vi altså oppfatter som truende er som oftest knyttet til den enkeltes sympatier og antipatier - hvilket vi tydelig nok fikk demonstrert under og etter krisen med Muhammed-karikaturene.

Vi bør m.a.o. holde hodet kaldt, samtidig som vi også helt berettiget benytter ytringsfriheten og presenterer mot-ytringer og kritikk. Og nettopp motstand, kritikk og avsky ble vist i Kristiansand. Dette er illustrasjoner på demokrati i praksis. Ytringsfriheten er en del av løsningen.

Om nynazistene vil markere makt, som de åpenbart ikke har, så eksisterer det uansett prinsipiell ytringsfrihet for meninger vi ikke liker. Apropos: Som jeg skriver i mitt andre innlegg, så reageres det så og si ikke når ekstreme muslimer høylydt hyller drap og vold mot jøder. Ref. en nylig demonstrasjon skrevet om i avisen Dagen. Jeg minner om at det overhodet ikke mangler eksempler på grove attentater, vold og trakassering av jøder fra militant muslimsk hold. Snarere er referansene legio. Hadde nynazistene heller ropt dette svineriet, så ville det med rette blitt reagert meget sterkt, og blitt gjenstand for pågående og massiv medieoppmerksomhet. 

Demokratiet blir en og annen gang nyttig nok satt på prøve. Vi ser det altså når spørsmål om ytringsfrihetens grenser oppstår. Det finnes som nevnt både nynazister og muslimske fundamentalister som gjør krav på deltagelse i det offentlige rommet. Noe paradoksalt, kanskje: Hadde disse ekstremistene selv sittet med makten, så ville de demokratiske friheter og rettigheter som forutsetter deres eksistens og virksomhet her og nå -ikke eksistere i hele tatt.

De aller fleste stiller seg bak Voltaire.  Han formulerte essensen for forsvaret av ytringsfriheten; den er faktisk ingen selvfølge – og har aldri vært det. Selv om ytringsfrihet er menneskets medfødte rett: “Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.”  En ting er idealer, teorier og ønsker; noe annet er virkeligheten: Idealene vi ofte identifiserer oss med holder altså like vel ikke alltid i praksis. De er betingede. Og det er vi som selv tar retten til å avgjøre når de skal være det.

Enkelte aktive og svært så mobile grupper melder alltid om motdemonstrasjoner på samme sted og tid som visse andre ytterliggående får tillatelse til demonstrasjoner og markeringer. Hvor på politiets uro for voldelige konfrontasjoner bidrar til at den første ekstremistgruppens politiske ytringer får trukket sin demonstrasjons-tillatelse. I praksis ser vi altså at i visse tilfeller er det politiske aktive re-agerende grupper som setter grenser for demokratiet og ytringsfriheten: Implisitte og eksplisitte trusler om konfrontasjoner og vold setter de faktiske grenser for hva som skal få komme til uttrykk. Så kan man like dette, eller ikke. Men spesielt demokratisk er det jo ikke.

Eksisterer det en risiko når man ikke begrenser ytringsfriheten? Tja... ikke usannsynlig. Men en viss risiko er nødvendig for å beholde et genuint demokrati. Prisen for å begrense den er desto større og burde skape bekymring.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

På Papiret ja!

Publisert nesten 4 år siden

Ytringsfrihet er bare blitt et ord uten noen troverdighet for mange, når vi sammenligner religionsundervisningen i skolen, barnehager og der et gullhjerte som smykke skaper stormer kan en ikke snakke om ytringsfrihet lengre. Korsene skal ned i kirker å på bygg for ikke å vekke anstøt og det som vil skremme mange er at det vil bli enda mye verre men Ordet sier: Frykt  ikke for forløsningens time er nær.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere