Verdidebatt

Skal det finnes ytringsfrihet for politisk og religiøs ekstremisme?

Vil man ikke ha ytringsfrihet for meninger man ikke liker, så vil man ikke ha ytringsfrihet i det hele tatt. At vi fortsatt skal stå fast ved demokratiet og dets verdier er alle enige om. Men da må vi rope et varsko der debatten, dialogen og ytringsfriheten begrenses gjennom å monopolisere arenaene. Vi trenger en åpen debatt; men dermed også som konsekvens tidvis en konfliktpreget debatt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sammenhengen mellom radikale ytringer og voldelig ekstremisme vil alltid være i fokus:

Når er egentlig en normalitetskritikk som er frukt av enhver demokratisk bevegelse å anse som berettiget? Er det flertallet som skal avgjøre her, og i tilfelle er det da egentlig en normalitetskritikk? Fordrer ikke en høyst legitim inkludering i den offentlige debatt at de som har ordet i sin makt - og allerede en god plass i mediene - også gir rom for andre? T.o.m. de som ikke alltid har like så godt begrunnede og gjennomtenkte argumenter, og den rette sosiolekt? Demokrati er vel noe annet enn å gi ordet til de som har det på forhånd?

Innebærer ikke ytringsfriheten i tilfelle at man også skal ha rett til å argumentere for antidemokratiske idealer om man i diskursen ellers ikke bryter norsk lov hva gjelder krenkelse og forhånelse av andre? Et fungerende demokrati og en genuin pluralisme må nødvendigvis favne bredt om den skal fortjene sitt navn.

Vi erfarer i ny og ne enkeltpersoner og grupper som fremstår med meninger vi andre ikke identifiserer oss nevneverdig med. Det være seg eksempelvis sympatisører av muslimske ekstreme grupper eller andre grupper ytterst på politisk høyreside. De sistnevnte fremstår i dag litt annerledes enn tidligere. Vi ser ikke lenger så mange skinheads med slitte jeans, militærstøvler og andre høyst spesielle sosiale markører. Om vi ser etter på Nordfronts og Frihetskamps nettsider, så møtes man mer av representanter kledd i hvite skjorter, slips og pene jakker. Her ser man folk med en høyst ordinær borgerlig fremtreden.

Vi har nylig vært vitner til muslimske ytringer i et demonstasjonstrog hvor de høylydt ropte hylninger til drap av jøder (!). (Ref f.eks. avisen Dagen. ) Og vi har videre sett den ytterliggående gruppen Nordfronts markeringer i Kristansand. Ingen av gruppene gikk for øvrig inn for "å overta og okkupere de offentlige rom og gater", men de krevde plass i dem. For øvrig er det kun sistnevnte gruppe som møter solid motbør i mediene generelt og NRK og TV2 spesielt, samt blant folk flest, hvilket er betenkelig (!). Gruppen i Kristiansand oppførte seg rimelig greit i følge politiet og de forsøkte å gi info om gruppens virksomhet til forbipasserende; hvor på disse så benyttet sin selvfølgelige rett til å ta avstand fra gruppen gjennom å tydelig si nei til info og kommentere demonstrasjonen på stedet. Det har for øvrig også forekommet en motdemonstrasjon i dag. Holder ikke alt dette, er ikke nettopp det vi her er vitner til en god illustrasjon på ytringsfriheten i praksis - ytring vs motytring? Men flere går i mediene dag sterkt inn mot politiet i Kristansand for at den første markeringen ikke ble blokkert og fjernet umiddelbart.

Men: Kan man forebygge radikalisering gjennom å begrense ytringsfriheten? Ytringsfriheten er vel nettopp heller en del av løsningen, hvis vi skal ekstremismen til livs. Motdemonstrasjonen i Kristansand viser eksempel på dette. Men hva gjør man så med alle de, uansett ståsted, som ikke underlegger seg den samfunnsmessige flertallsmakt-konsensus?

Det er ikke så enkelt at hvis alle bare tilegner seg «våre», dvs de sosialt- og politisk korrekte verdier, så blir verden altså god. Hva da med en realisert pluralisme, er det egentlig demokratisk at alle skal gå i noen lunde takt, og de som ikke gjør det forbys ytring?

I dag kan det se ut til at dialogen noe på vei er på vei ut; i stedet ser vi at det heller er slik at de anerkjente dominerende meningsbærere står på hver sin haug; roper ut sitt budskap og trakasserer meningsmotstanderne straks man får ordet.

I den grad man da får det.

I dag, så ser vi at rommet for refleksjon, dialog og debatt til en viss grad begrenses ut fra et heller tvilsomt premiss; nemlig om at man akkurat på denne kontrollerte og sensurerende måten kommer radikalisering og ekstremisme best til livs. Det man ikke ser eller hører; eksisterer visst ikke.

Altså: Selv også om de ytrende -med det som flertallet oppfatter som sære meninger- befinner seg innenfor lovverkets rammer: Kan vi bare like vel enkelt beslutte at disse ytringene er gale og dermed også uønskede, og så helt stenge døren for dem? Det kan se ut til at vanskelighetene og problemene med voldelig ekstremisme og radikalisering blir redusert til å dreie seg om ideologier.

"Har VI rett… eller tar dere feil?"

På den annen side ser det ut til at åpen debatt og ytringsfrihet egentlig ikke betyr så meget for enkelte ekstreme idealister. Det som skjer er ikke nødvendigvis alltid så rasjonelt: De produserer ytringer og fiendebilder som gir visse andre ekstreme individer mening og årsak til å utføre voldelige handlinger. Og nettopp her ligger det usikre elementet og den store utfordringen. Gjennom den dyrkede ideologien har deres gud, eller selveste meningen, livet og døden den største betydningen. Motstanden fra samfunnet ellers tillegges derfor nærmest en høyere ekstístensiell betydning og er en bekreftelse på at de i gruppen egentlig har rett hele tiden.

Men motstand og eventuelt fiendskap blir faktisk her et gjensidig fenomen. Det er dog kjent at sensur og forbud ikke fjerner meninger og holdninger: Frustrasjonene, opplevelsen av knebling og de sosialt uakseptere følelsene kommer dermed bare til syne på andre måter; og da ikke nødvendigvis i en form som gavner verken samfunnet ellers eller de sensurerte selv. Og de som mer eller mindre er voldelige står nemlig allerede noe utenfor den felles samtale. Blir denne spesielle gruppen større, så kan det skyldes fellesskapets sensurering, forbud og arroganse mer enn minoritetens verdier selv. Felleskapet blir nemlig her tolket slik at det bekrefter kritikken fra ekstremistene.

Man må altså spørre seg om sensurering og forbud forebygger radikalisering, f.eks. gjennom å begrense ytringsfrihet innenfor dagens definerte rammer. Hvilket også blir å innsnevre det ytterligere igjen ad hoc. En av styrkene i demokratiet ligger i en anerkjennelse av den andres rett til de samme universelle frihetsrettigheter. Vil man så ikke ha ytringsfrihet for meninger man ikke liker, så vil man ikke ha ytringsfrihet i det hele tatt.

At vi fortsatt skal stå fast ved demokratiet og dets verdier er alle enige om. Men da må vi rope et varsko der debatten, dialogen og ytringsfriheten begrenses gjennom å monopolisere arenaene. Og desto verre er det når eksplisitt antisemittisme fra radikale muslimer lett kan få passere (!) uten medietrykk osv når andre ekstremes tilstedeværelse per se er totalt uakseptabelt og motstanden markeres i medier alle vegne.

Vi trenger en åpen debatt; men dermed også som konsekvens tidvis en konfliktpreget debatt. Alternative og sære ideer må også spille med her: I kampen for ideer og verdier må ingen forut for ytring sperres ute.

VI setter alle pris på å få bekreftet at nettopp våre verdier er de rette og sanne. Og vi er dog langt mer fornøyde med normaliteten og medvinden enn alle de som befinner seg i periferien eller sågar utenfor bymuren rundt det gode felleskapets arena. Radikaliseringsforebyggelse bør derfor fokusere på hvordan vi motiverer våre unge til å forlate - eller ikke oppsøke - voldelige miljøer og heller trinnvis tre inn igjen i det demokratiske fellesskapet. At de ikke vil inn her, eller kjenner seg hjemme her, er ikke nødvendigvis bare deres skyld.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt