Godt og blandet

'At man gjør sine politiske standpunkt til Guds standpunkt, det er et enormt kraftig virkemiddel', uttalte Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum til NRK 19. juli. På spørsmål om han «advarer mot å blande religion og politikk», hva nå det skal bety, svarte han bekreftende: «Jeg advarer mot den blandingen».

KrF-leder Knut Arild Hareide kvitterte med å kalle Vedums formaning «valgkampens mest overraskende utspill så langt» fordi «det å skille mellom religion og politikk vil være en helt ny trend. Det vil innebære at Senterpartiet snur en trend som i realiteten har vært her i tusen år.» På kronikkplass i denne avisen utdypet han: «Kirkens agenda er evangelisk. KrFs agenda er politisk. (…) Det betyr likevel ikke at vi ikke kan spille på lag.» (VL, 24. juli)

Strategisk kommunikasjon. Så, hvem har rett? Hareide eller Vedum? Vel, begge og ingen av dem. Spørsmålet er uansett galt stilt. Begge er i valgkampmodus og strategisk politisk kommunikasjon handler ikke så mye om hva som er sant som om hva som lønner seg. Hvilke formuleringer er egnet til tjene saka? Hva slags utspill er egnet til å engasjere og mobilisere? Hele «religionsfeiden» mellom Vedum og Hareide – der det strengt tatt ikke foreligger en eneste reell uenighet – må leses mot et slikt bakteppe.

Like fullt er det et anslag godt som noe til å rydde opp i en del utbredte misforståelser når det gjelder forholdet mellom politikk og religion.

Først til påstanden eller mantraet om at det er viktig ikke «å blande» politikk og religion. Isolert sett er den nyttig for å diskutere uheldige former for sammenblanding mellom de to. For slike finnes. Oppdelingen har således en pedagogisk og analytisk funksjon; den forteller noe om hva slags språk og logikk som er gyldig innenfor hvert
domene. Kort oppsummert: Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.

Tilslørende. Ikke desto mindre er oppdelingen tilslørende. For det er naturligvis ingen vanntette skott mellom politikk og religion, like lite som det er vanntette skott mellom politikk og ideologi; eller mellom politikk og filosofi. Eller mellom språk og tanke. Ingen av disse størrelsene eksisterer for seg selv. Overgangene er porøse, ja, de er ikke engang «overganger».

Ethvert livssyn – religiøst eller ei – har politiske implikasjoner. Politikk er artikuleringen og systematiseringen av et sett underliggende verdier. Slik bladene på treet er betinget av treets røtter. Uten den ene, heller ikke den andre. Eller som Vedum, som altså er helt enig med Hareide, skriver på kronikkplass i dag: «Politikk handler om verdier. Det er verdikamp.» (Les kronikken i sin helhet på side 21.)

Seg selv på munnen. Videre er påstanden om at det er viktig å skille politikk og religion i seg selv normativ; den tar stilling til hva religiøsitet er og bør være. Slik slår utsagnet seg selv på munnen. Det forbryter seg mot sin egen leveregel allerede før punktum er satt. Fordi noe annet simpelthen ikke er mulig.

Til sist gjør globaliseringen, folkevandringer og tilhørende kulturmøter at religion og politikk er nærmere forbundet enn noensinne. Besvergelser om ikke å blande religion og politikk er derfor nettopp det – en besvergelse, og ikke så mye annet. En kamp med vindmøller som ikke gjør det grann for endre på det helt grunnleggende: At den tradisjonelle, institusjonelle religionen utgjør et av fundamentene i det moderne deltagerdemokratiet, slik Jürgen Habermas (ateist) og Joseph Ratzinger (forhenværende pave) påviser i sin felles pamflett om offentlig religion («The Dialectics of Secularization»).

Historisk lærdom. Denne anerkjennelsen av at religion har gitt og fortsatt gir viktige impulser til politikken, er også en historisk lærdom.

Toregimentslæren – ideen om at det verdslige styre måtte få utøves suverent innenfor sine rammer uten noen form for innblanding fra kirken – fikk seg en kraftig trøkk i på 30- og 40-tallet, da ideen om Eigengesetzlichkeit (egenlovmessighet) ble brukt til å legitimere
Hitlers styre. En av dem som kom med innsigelser mot denne
toregimentslæren var den
norske biskopen Eivind Berggrav
(1884 –1959).

Etterspillet er kanskje kjent: En gradvis erkjennelse av at det ikke finnes noe sånt som en «nøytral» posisjon og oppblomstringen av protestantisk sosialetikk.

Fordi det ligger en politisk fordring i religionen.

KOMMENTAR