Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Frykten for å feile

Det er lett å tro at de som lykkes er de lykkeligste. Faktum er at mange betaler en høy pris.

Publisert: 26. jul 2017

Å skrive i avisen har visse likehetstrekk med å stå på scenen. Det er temmelig synlig det man gjør. Også feilene.
Jeg har selv gjort rikelig av dem. Det kan være flaut. Blant tusenvis av lesere er det som regel noen som godter seg.
Men det verste er kanskje ikke feilene i seg selv. For feil er uunngåelig i en kreativ prosess.
Det verste er om angsten for å feile gjør at jeg begynner å kvie meg for å skrive. At jeg ligger om natten og gruer meg.

Livet går under. Heldigvis har jeg sjelden vært der. Men jeg forstår hvordan de har det, de som lever livet sitt på en scene. Slik for eksempel våre fotballspillere gjør. Man trenger ikke være 18 år og erklært vidunderbarn, som Martin Ødegaard, for å kjenne presset.
VG meldte i forrige uke at 43 prosent av 119 norske toppspillere har slitt med angst og depresjoner. Dette er nesten halvparten av dem som er i aksjon hver helg, og som får terningkast fra journalistene på sine prestasjoner i avisene dagen etter.
«Som ung tenker man gjerne at presterer jeg ikke her nå, så går livet under», sier Vålerenga-spiller Magnus Lekven til VG.

Dyp, kald sjø. Fotballspillere har en posisjon mange unge drømmer om. De får oppmerksomhet, de får dyrke talentet sitt og de har (får?) godt betalt. De er legemliggjøringen av drømmen fra populære programmer som Idol, X-faktor, The Voice og Norske Talenter.
Kanskje har ingen skildret det å være ung og leve med prestasjonspress bedre enn Erik Fosnes Hansen. I boka «Salme ved reisens slutt» skriver han om den unge fiolinisten Leo Lewenhaupt. Hans status som vidunderbarn gjør at han etter hvert opplever det som umulig å leve opp til bildet som publikum har av ham:
«Flere timer før konsertene kunne de gripe fatt i ham og slynge ham ut i nattsort redsel. I garderoben, før konserten, tenkte han på alle menneskene som har forsamlet seg ute i konsertsalen: De er kommet for å høre på ham. Han kan fornemme, med et synsk blikk, at de er der, at de hoster, blar i programheftene. Og hver gang tanken streifer dette, begynner han å skjelve. Han skal spille for dem. De kommer til å lytte. Enhver feil han måtte gjøre, den minste skjelving, vil de få med seg. (…) Stykkene blir som lumske feller, det hele blir en spurt fra isflak til isflak på en dyp, kald sjø».

Den lille stemmen. Den svenske skiløperen Anna Dyvik er ikke ukjent med den følelsen. Hun ble i vinter verdensmester for skiløpere under 23 år. På bloggen sin og i et intervju med Expressen forteller hun nå om hva det har kostet:
«Jeg har krasjlandet. Det har vært verst om nettene. Det er som at jeg idet jeg sovner får masse mareritt, og da kommer panikken. Jeg er veldig klar over min egen angst, og min manglende evne til å takle denne typen stress».
Dyvik er tøff som forteller om dette. Hennes offentlige utlevering er en påminnelse til alle som tror at livet som stjerne er lett og bekymringsløst. Man blir sjelden best i verden i noe som helst, uten å stille enorme krav til seg selv. Å leve opp til disse, er tøft nok. Så kommer følelsen av de andres blikk i tillegg.

Et varsko. En rekke norske fotballspillere har fortalt om hvordan dette føles. Claus Lundekvam grep til kokain og alkohol for å klare presset. Stig Inge Bjørnebye lå i fosterstilling i senga og gruet seg til å dra på Liverpool-kamp. Flere kjente spillere og trenere har tatt sitt eget liv.
Gapet mellom den ytre og den indre virkeligheten ble antakelig for stort. Når nettene kom og den lille stemmen ikke kunne overdøves av publikums heiarop, var det liten hjelp i å ha et kjent navn. Snarere tvert i mot.
Når VGs tall viser at mer enn fire av ti fotballspillere sliter med angst eller depresjoner, så er det et varsko til alle oss som heier på det eksepsjonelle og omtaler unge mennesker som stjerner.

Skummel reise. Jeg glemmer ikke det jeg kom i skade for å lese i en oppslått treningsdagbok som lå på bordet på et hotellrom jeg delte med en olympisk deltaker i friidrett:
«Det gikk tungt på trening i dag. Følte meg verdiløs».
Dette var skrevet av en ung mann som var blant de 20 beste til å løpe i hele verden.
De to setningene avslørte en trist tilstand. Selvbildet hans handlet om hva han gjorde, ikke om hvem han var. Dermed svingte selvfølelsen i takt med prestasjonene.
Det er en skummel berg-og-dalbane-reise.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
De to setningene avslørte en trist tilstand. Selvbildet hans handlet om hva han gjorde, ikke om hvem han var. Dermed svingte selvfølelsen i takt med prestasjonene.
Det er en skummel berg-og-dalbane-reise.

Livet blir noe skummelt når det beskrives slik. Men det er ikke til å komme unna at vi er mange som har vært der og dels er der enda. Selv etter at jeg måtte slutte å arbeide hang lenge den samme metoden som bragte meg inn i lidelsen ved som en gangbar metode for å komme ut av situasjonen. Fremgangen kom ikke før jeg lærte meg nye vaner og innrettet meg anderledes enn mens jeg var i arbeide. Det er ikke lett å nå frem med en tankegang om at halvparten av innsats er bra nok, hverken overfor en selv eller andre. Vi forventes og forventer at vi alle skal leve opp til ideelle krav. 

De som ikke tenker i disse baner er sannsynligvis de som trenger det mer enn andre. Man må gjerne nå til topps, men det må være basert på en bredere helhet enn i mange tilfeller i dag. Spesialiseringen gjør at det gjerne er tilstrekkelig å være god i bare én ting, mens virkeligheten krever en større bredde for at vi skal være så hele og gode at vi fremstår som store forbilder. Selvrespekt er løsenordet, og vi må ha den i oss hele veien, og ta vare på den for å vite at vi har egenverdi i alle livets tilskikkelser. Respekten fra andre kan vise seg som en flyktig verdi. Vi må først vite med oss selv at vi er verdifulle uansett hva som skjer. 

1 liker  
Kommentar #2

Pål Georg Nyhagen

222 innlegg  1811 kommentarer

Å være til stede på livets arena...

Publisert over 3 år siden

...er ikke alltid verken lett eller behagelig. Og innebærer utfordringen også pågående medieoppmerksomhet av ymse slag, så er det desto mer utfordrende. Fristen til å skjule seg bak det man er trygg og sterk på, la rollen definere og dermed dominere, blir her stor. Man ER det man makter å utføre på sitt beste. Men dessverre gis det ikke plass for annet.

Man våger i visse tilfeller ikke å la rolle være rolle, og heller snublende tre frem med både sterke og svake sider. Prisen kan bli høy. Alt for høy. Forventninger og krav kan aksentureres så sterkt at de blir umulige parametre å leve kontinuerlig etter.  Jfr flere tragiske ofre fra skrekkelige gapestokker i pressen gjennom årene.

 Man får altså egentlig ikke lov til å være menneske.

Også for alle oss andre blir det å være på arenaen en utfordring til tider: Man skal være akseptabel og gå i takt med flertallet. Dvs ikke ha sider og en profil som i gitte øyeblikk innebærer uenigheter; implisitt eller desto verre eksplisitt kritikk. 

Det finnes derfor tidvis en og annen som med offensivt forsvar påpeker en annens feil, svikt og svakheter... som latterliggjør og rammer- for selv å like vel fremstå som den sterke, kloke og gode. Personer som sørger for å usynliggjøre og utfryse med god samvittighet. Både på arbeidsplass, i skoler, på andre sosiale arenaer - og sågar i kirken.  Og videre er femomenene kjent og beryktet i sosiale medier og i kommentarfelt. 

Men dog: I det umiddelbare og pågående  møte med andre mennesker får man tildelt et ansvar. I det minste slik Kristus formulerer det. Hvordan finner man så en viss balanse, slik at man elsker hele seg selv, men  dog uten å være selvhevdende og seg selv nok? Bidrar vi til å invitere den andre inn i livet? Og er nødvendigvis medmenneskelig aksept det samme som enigheter?

I boken "Den etiske fordring" viser filosofen Knud E. Løgstrup til det etiske kravet som stilles til oss. Han utrykker det slik: "Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man vækker, en lede man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelte, om den andens liv lykkes eller ej." Løgstrup skriver om de spontane- og de kretsende livsytringer. De spontane er vi født med, og de er f.eks. tillit, tilgivelse, medfølelse, omsorg, hengivelse og barmhjertighet. Men der andre negative ytringer heller oppstår spontant, dvs de kretsende livsytringer, der har det skjedd en skade. Og man gir seg her situasjonsbetinget over til det onde en og annen gang. 

Den gyldne regel uttrykkes i jødisk troslære negativt, hviket gjør oppgaven mer tydelig: "Du skal ikke gjøre mot din neste noe som du ikke vil at han skal gjøre mot deg selv". Både journalister og vi andre har noe å ta med oss - og strebe etter å leve i tråd med - fra Løgstrup og dette sistnevnte. I det minste er ambisjonene en nødvendig betingelse. Så får vi forsøke å leve i takt med nåden, tilgivelse og forsoning også på det menneskelige plan der det er mulig. Også selv om det skulle koste både litt stolthet og forfengelighet.

3 liker  
Kommentar #3

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Psykologi og kristendom

Publisert over 3 år siden

å hevde seg selv (mestring/egenomsorg) er i psykologien en viktig forutsetning for selvrespekt og et helt selvbilde. I kristendommen er det,  for mange, forbundet med en negativ egenskap som en ikke bør vise frem. Kvinner skal lide i det stille. Kvinner skal være stille i offentlige sammenhenger, ikke hevde seg blant menn f. eks i politiske debatter. 

Ikke rart depresjonen og angsten kommer når det bare spilles på prestasjoner, ikke menneskelige følelser-de overses. 

Utbrent, utmattet og nedbrutt. Følelser som ingen responderer på vil før eller siden ta av og skape kaos. Å leve av kroppen krever at den psykiske delen også er i balanse. Skader på skader gjør noe med selvfølelsen. Maskineriet sier i fra.

Å ha det bra er viktig for å kjenne gleden i det små. Forskjellen på mafiaen og oss andre er at de lever uten andre følelser enn det pengene gir dem; Tomhet. I slik manglende kommunikasjon kan alt skje.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere