Den uutryddelige synden

Kan det tenkes at synden ganske enkelt er forsvunnet? spurte en afrikansk pastor som studerte i Norge. Han hadde ikke hørt noe om synd i forkynnelsen her i landet.
Marius Timmann Mjaaland forteller dette i sin bok «Systematisk teologi». Og han spør hva som skjer om begrepet synd forsvinner: «Dukker den opp i en annen skikkelse, eller går den i skjul? Dukker den opp i underbevisstheten som fortvilelse og angst? Eller dukker den fram igjen i nye og monstrøse skikkelser?» Selv mener han at det som forsvinner når man ikke lenger snakker om synd, er selverkjennelse og gudserkjennelse.
Merete Thomassen skrev i Vårt Land forrige uke at vi trenger å snakke om synd, og vår egen Åste Dokka etterlyste også begrepet synd tidligere i vår. NRKs Tomm Kristiansen holdt nylig en radioandakt der han sa at synden finnes, selv om kirken ikke snakker om den, og at vi trenger å bli bevisste på vår synd. Det synes å være en trend at folk fra miljøer som tidligere ikke har snakket mye om synd, nå vil ta begrepet i bruk.

Misforstått. «Synd er blant de mest misforståtte termene i det kristne vokabularet», skriver Mjaaland. Det har sine grunner at syndsforkynnelsen er blitt tonet ned. Klassisk forkynnelse, særlig i vekkelsesbevegelsene, la gjerne stor vekt på å få tilhørerne til å forstå at de var syndere. Det skulle gjøre dem mottagelige for det befriende budskapet om frelse fra synden. Men ofte førte det til et negativt syn på mennesket, og til en opplevelse av fordømmelse.
Det var ikke bare i liberale kretser det ble reagert på dette. Også i frimenigheter og karismatiske bevegelser har man de siste årene lagt vekt på å framstå som positive og livsbejaende. Lovprisning har erstattet salmer om syndebyrden, og barna lærer at de er bra nok som de er fordi de er skapt av Gud.
Det kan se ut som synden måtte forsvinne for å kunne komme tilbake i en ny form.

Grunnvilkår. Ordet som brukes om synd i Nytestamentet, kommer fra de greske tragediene. Hamartia var betegnelsen på den feilen helten gjorde og som satte hele tragedien i gang. Det var gjerne en feil som var en følge av heltens karakter, og som derfor nærmest var uungåelig.
Brukt som teologisk begrep kan altså synd forstås som konkrete feilgrep. Men det kan også forstås som et menneskelig grunnvilkår, noe vi ikke kan unnslippe. Begge disse forståelsene spiller med i kristen forkynnelse. Synd forkynnes ofte som brudd på Guds bud, eller som umoralske handlinger. Men det forkynnes også som en grunnskade ved mennesket, et resultat av et opphavelig syndefall som skiller oss fra Gud.
Mjaaland sier at synd er det som skiller oss fra dyrene, ved at bevisstheten om synd gjør det mulig å utvikle en selvbevissthet. Dette er en overraskende positiv vri på begrepet arvesynd. Slik forstått er ikke arvesynden en nedvurdering av menneskenaturen og menneskets muligheter, men tvert om hva som et menneskelig adelsmerke.

Dødssyndene. I tirsdagens Vårt Land ble Martin Herbst presentert. Han har skrevet en bok om dødssyndene, og sier at de er en skattkiste av innsikt. De skal ikke tjene til å skremme oss med synder som ikke kan tilgis, men for å gi oss forståelse, sier han.
For de som har lest kirkefedrene, er dette kjent stoff. Det som nå kalles dødssynder, fråtseri, begjær, grådighet, vrede, latskap, misunnelse og hovmod, kalte de for lidenskaper. Med det mente de tilbøyeligheter i menneskenaturen som får oss til å komme galt ut. Umoral er lett å kjenne igjen som synd. Men her dreier det seg også om hvordan våre beste hensikter fordreies og blir til synd.
Den spanske mystikeren Johannes av Korset skriver for eksempel at det å søke etter åndelige opplevelser kan bli til fråtseri, at streben etter å være en åndelig person kan bli grådighet og at åndelige erfaringer kan føre til hovmod.

Synd og frelse. Hva skal vi så gjøre med synden? Den amerikanske teologen Dallas Willard skriver at kirkene for en stor del har drevet med noe han kaller «management of sin»: Man forkynner synd bare for at vi skal søke frelsen og dermed komme til himmelen når vi dør. En slik forkynnelse kan nok gi oss dårlig selvbilde, men bidrar ikke til å forandre måten vi lever på.
Forståelsen av synden bestemmer hvordan vi forstår frelsen. Har frelse bare med vårt forhold til Gud og vår evige skjebne å gjøre, eller er frelse også noe som angår livet vi lever her og nå?
Hvis synd er å bomme på målet, slik det ofte sies, hva er egentlig målet? Er målet å komme til himmelen? Er målet å overholde alle regler?
Kirkefedrene snakket om at målet er Kristuslikhet. Når Jesus er målestokk, vet vi at det avgjørende er hva vi gjør mot vår neste, både individuelt og kollektivt. Når vi ser at vi svikter i å leve slik vi skulle, kan det være en befrielse å kalle det synd. Da kan vi i stedet for å fortvile og gi opp i kynisme, settes fri til å prøve på nytt ved å bekjenne og få tilgivelse og oppreisning.