Kommentar

Sommeren som Rune

– Det er Rune, sa han og pekte på meg. Jeg sa ingenting.

Det var sommer og varmt. Vi var på teltferie et sted i Norge. Sjuåringer trenger sjelden lang tid på å finne ferievenner, så snart hang lillebroren min og jeg med en gutt på samme alder.

– Det er Rune.

Henslengt forklarte han foreldra sine en dag hvem jeg var. Vi hadde lekt i vannkanten, klatret i trær og hoppet fra brygga. Klassiske sommeraktiviteter.

Jeg husker jeg ble perpleks. Hørte jeg feil? Men nei, han trodde den nye feriekompisen het Rune.

Det var så behagelig at jeg lot ham fortsette å tro han lekte med korthåra gutt med stavanger­dialekt.

Det var tross alt tidlig 70-tall, med foreldre som syntes det var praktisk å kle opp søskenparet med like, oransje t-skjorter og lik hårfrisyre.

Fornærme

Det er voksne som presser kjønnsforventningen på barna allerede fra de er spedbarn. Fremdeles er vi redde for å fornærme nybakte foreldre, hvis vi ikke ser om nurket er jente
 eller gutt. Vi vet ikke hva vi skal si. Men hvorfor har vi behov for å plassere merkelappene så tidlig?

For et år siden ble det mulig å
endre juridisk kjønn uten å ha fått en diagnose, kun basert på egenopplevelse. John Jeanette Solstad Remø er en av de 655 personene som har søkt om å skifte kjønn i folkeregisteret.

Til Vårt Land lørdag fortalte hun at hun omtrent daglig måtte forklare hvorfor hun så ut som en dame, men var mann på papiret. Det er ikke overraskende, men sier likevel noe om forventningen samfunnet har til hvordan en mann eller en kvinne skal se ut og oppføre seg. At vi blir usikre når noen bryter med forventningene, sier noe om hvor smale de definerte rammene for kjønn faktisk er.

LES MER: 665 ønsket kjønnsskifte

Jenteklubb

I fjor kom reaksjoner da en SFO i Trondheim laget egne gutte- og jenteklubber. Jentene skulle lage såpe og armbånd og ha neglespa, mens på guttenes plan sto det «fart og moro i gymsalen» og guttefilm. Skolen skjønte ikke problemet før foreldrene reagerte. De hadde bare gjort som elevene ønsket.

Nettopp derfor er det et godt eksempel på at det eksisterer kjønnsdeling, nærmest uten at vi tenker over at det er et problem. Ungene vil ha det sånn, hvorfor skal vi ikke gjøre det da?

Fotball og prinsesser 

En av grunnene er at kjønnsinnde
ingen begrenser barna. Når gutter og jenter blir satt i bås så
 tidlig, blir det vanskelig for de som ikke umiddelbart lar seg plassere i gutt eller jente-boksen.

Som åtte-årige Milos Henandez 
fra Nebraska, som liker å spille fotball. Nylig ble laget hennes utestengt fra en turnering, fordi noen trodde hun var gutt.

– Fordi jeg ser ut som en gutt, betyr ikke at jeg er det, sa Milos, som liker å ha håret kort når hun spiller fotball.

Som en jente 

En reklamefilm som ble vist under Superbowl i 2015, viser hvor forskjellig 
unger og tenåringer tolker ­begrepet «som en jente».

– Vis hvordan en jente løper. Hvordan en jente kaster. Det første du tenker på, var blant spørsmålene bindprodusenten Always stilte.

De eldste, kanskje sent i tenårene, løp keitete, viftet med armene og ga opp tidlig. Barna, som var rundt ti år, løp mest og viste styrke og besluttsomhet. Forskjellen på barnets og tenåringens måte å vise det på, var slående.

– «Som en jente» høres ikke bra ut. Det høres ut som om du prøver å fornærme noen, sier en ung tenåring i filmen.

En tiåring ble også stilt spørsmålet: Hva betyr det å løpe som en jente?

– Å løpe så fort du kan, svarte hun.

Ryggen fri 

Jeg trivdes med å være Rune i en uke. Som sjuåring brukte jeg ikke tid på å fundere på hvorfor. Jeg hadde nettopp slutta på speideren fordi jenter og gutter ble så ulikt behandlet. Toppen var nådd da jentene måtte sitte inne og lære korssting mens guttene fikk gå på oppdagelsesferd i fjæra.

Senere har jeg skjønt at jeg kunne oppføre meg som jeg
 ville den sommeruka, uten å tenke 
på at jeg samtidig var jente. Og at han ikke tenkte på at jeg var 
jente. Det var gøy å være en annen, ­
uten å ha med seg alle forventningene til hva ei jente kan og ikke kan gjøre.

Ville den nye lekekameraten behandlet meg annerledes om han hadde visst hva jeg egentlig het? Det vet jeg ikke, men det er ikke viktig. Vi bare lekte.

For ham var vi like. Spørsmålet er om det også gjelder sjuåringer i dag.

Les mer om mer disse temaene:

Une Bratberg

Une Bratberg

Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar