Spaltist Didrik Søderlind

Rådgiver i Human-Etisk Forbund

Mitt helligste bygg

Mausoleet i Emanuel Vigelands museum har blitt en slags «hellig» kultplass for meg.

Publisert: 30. jun 2017  /  630 visninger.

Den røde mursteinsbygningen ­ruver over villaene på hovedstadens velstående vestkant. Man må kunne veien hit til den bortgjemte bakgaten, for selv folk som har levd i Oslo hele livet aner ikke at dette bygget finnes.

For å komme inn i det vindusløse bygget må man gjennom et forkammer og deretter bøye hodet for å gå gjennom døren. Der inne i velvet blir man overveldet av mørket, spottene i hjørnene hjelper bare litt. Men langsomt venner øynene seg til forholdene, og man begynner å skimte at veggene er dekket av fresker. Nakne mennesker som lever, elsker, kjemper, fødes og dør der inne i mørket.

Den trolske akustikken får musikere­ 
fra hele verden til å valfarte hit for å spille­ inn plater. Når det er konserter, kan en engere forsamling benke seg, under tepper.­ For det er iskaldt her inne, selv om sommeren.

Hellig humanisme?

Nå og da får vi i livssynsbransjen spørsmål om «hva som er hellig for meg». Slikt tenner meg, for i mitt livssynsliv har jeg utforsket mitt forhold til det hellige. Enten ved å oppsøke det hellige, det være seg templer høyt oppe i Andesfjellene eller bedehus i Egersund. Eller være med på å gjøre det verdslige hellig, som å ofre mat til Krishna på mitt eget kollektivkjøkken eller vie et skogholt til maktene før et blot.

Men bortsett fra et foredrag der jeg spøkefullt argumenterte for at Humanismens Hus er vårt svar på Vatikanet, har jeg kommet til at humanister ikke bør holde noe hellig.

Ikke slik at vi ikke kan sette noe veldig høyt, men å holde noe «hellig» impliserer for meg at det som helligholdes er for Gud, av Gud, i kontakt med guddommer, eller på en eller annen måte del av en guddommelig dimensjon. Og slikt bør ikke mitt livssyn holde seg med, synes jeg. For meg er det hellige noe vi tillegger ting og opplevelser, ikke egenskaper ved disse fenomenene i seg selv.

Jeg kan kanskje gå med på den norske klassikeren om at «naturen er min kirke». Men jeg er dessverre ikke mye til friluftsmann.

Fra kirke til gravkammer

Slik sett passer det veldig fint at Emanuel Vigeland omtalte sitt atelier, som ligger her bortgjemt på vestkanten, som «min kirke». Vigeland var ikke fremmed for det kirkelige; flere regner ham som Norges fremste kirkekunstner.

Og ikke gir bygningen følelsen av å være i et gravkammer, den er et gravkammer. Vigelands urne ligger rett over døren, slik at alle må bøye hodet for ham.

Men mausoleet har aldri vært vigslet og er således å regne som en verdslig bygning. Og selv om jeg som humanist avviser ideen om det hellige, har mausoleet blitt en slags kultplass for meg, et sted der jeg reflekterer over hva livet og livssynet mitt betyr for meg.

Vi humanister betoner, som religiøse mennesker gjør, forskjellige sider ved våre livssyn. Noen har godt humør (og kanskje en kassegitar), andre er mørkemenn. Jeg er nok i den siste kategorien.

Alt i hverandre

Og her, i denne bygningen uten vinduer og dermed uten noe blikk mot «noe større» i metafysisk forstand, finner jeg mitt livssyn illustrert i maling, murstein og mørtel.

Ja, det er mørkt, og det er kaldt, og også litt nifst. Men når menneskene på freskene får selskap av oss av kjøtt og blod som er samlet for å høre en konsert eller ha en kunstopplevelse, fylles bygningen av liv og lyd.

Der inne har vi har hverandre. Og når vi har hverandre har vi alt.

7 liker  
Kommentar #1

Daniel Krussand

37 innlegg  2002 kommentarer

Bra.

Publisert over 4 år siden
Didrik Søderlind. Gå til den siterte teksten.
Ikke slik at vi ikke kan sette noe veldig høyt, men å holde noe «hellig» impliserer for meg at det som helligholdes er for Gud, av Gud, i kontakt med guddommer, eller på en eller annen måte del av en guddommelig dimensjon. Og slikt bør ikke mitt livssyn holde seg med, synes jeg

Fin artikkel.  Riktig godt skrevet om et gammelt mørkt bygg på beste vestkant. Det fine med dere Humanister er at det er samsvar mellom lære og liv.  Vi kristne har en stor og Hellig Gud, men vi lyder Ham ikke og lever ikke etter læren.  Det blir en hård dom - for oss.  Dere vet jeg ikke - hva vil du i evigheten?

1 liker  
Kommentar #2

Sverre Kolberg

3 innlegg  414 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Didrik Søderlind. Gå til den siterte teksten.
Emanuel Vigelands museum

Er virkelig verd et besøk.

 

Dessuten, ordet som står der:
SI QVOD DEVS CREATIT PVRVM EST

er med fordel diskutabelt.

Og Akustikken, gjen- lyden,  ekkoet,... er formidabel

Kommentar #3

Baard Thalberg

3 innlegg  124 kommentarer

Høytidelig og flott sted

Publisert over 4 år siden

Jeg er vigsler i Huamn-Etisk Forbund og i fjor sommer hadde jeg gleden av å vie et brudepar i mausoleet. Det er uten tvil et av de mest spesielle stedene jeg har gjort det. Det passer ikke for alle, men for de som søker nettopp den spesielle opplevelsen stedet gir er det perfekt. Og for meg ble det en minneverdig seremoni.

1 liker  
Kommentar #4

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Oslos beste og mest bortgjemte severdighet. Jeg passet på å få den med meg før jeg flyttet fra byen. En opplevelse!

Kommentar #5

Didrik Søderlind

59 innlegg  323 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Daniel Krussand. Gå til den siterte teksten.
 Dere vet jeg ikke - hva vil du i evigheten?

Jeg er ganske overbevist om at det ikke fins noen evighet, så det har jeg ikke tenkt så mye på. Har aldri funnet noen skildring av etterlivet som tiltaler meg.

Ellers er nok i alle fall jeg like håpløs til å etterleve mine idealer som det kristne er.

Kommentar #6

Didrik Søderlind

59 innlegg  323 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Baard Thalberg. Gå til den siterte teksten.
Og for meg ble det en minneverdig seremoni.

Merker jeg er litt misunnelig her ja.

Kommentar #7

Sverre Kolberg

3 innlegg  414 kommentarer

Jasså!

Publisert over 4 år siden
Didrik Søderlind. Gå til den siterte teksten.
Jeg er ganske overbevist om at det ikke fins noen evighet, så det har jeg ikke tenkt så mye på. Har aldri funnet noen skildring av etterlivet som tiltaler meg.

Ellers er nok i alle fall jeg like håpløs til å etterleve mine idealer som det kristne er.

det der har jeg også lurt mye på og har lest en del og snakket mye med folk og sett meg omkring.

Men det blir her en altfor lang historie.

Emmanuel Vigelandmuseet imponerer i første omgang. Man har knapt hørt eller sett noe lignende, men så blir det bare en av mange erfaringer hvor mange kan være viktigere.

Evigheten,..der kan du begynne med å drøfte kurven 1/x der x går fra minus til pluss uendelig og gjennom null. Og dernest prøve på null nultedelsutrykk om de er kontinuerlige i null.


Men jeg spiser heller jordbær på denne årstiden, Laudato si. Vigeland er ikke etandes. Og så synes jeg regnet er så fint og det regner ikke inni Vigelandsmuseet.

Men nå må jeg ringe til Miranda, hun viste meg det museet. Og svare på Liane, hun sendte ei plate med en liten Eros med pikk og noen lange dameben.  

Den plata hadde gjort seg i Vigelandsmuseet. 


Men vi har nok en regel, Probieren geht über Studieren.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere