Raddis-kirke kan ekskludere

Tor B. Jørgensen er i en kronikk i Vårt Land 27.juni ikke bekymret for økende støtte til nasjonalisme innenfor Den norske kirke. Han er uenig med Lars Laird Iversen, som i Vårt Land 19.6 blant annet uttalte at "til nå har ideen om folkekirken vært åpen og liberal, men jeg ser et økende potensial for at den kobles opp mot nasjonal identitet."

Det er flere grunner til at Laird Iversens poeng ikke bør undervurderes. Hvis ikke en inkluderende nasjonalisme anerkjennes, og radikale syn på politiske spørsmål som klima og innvandring blir for dominerende, kan det bidra til splittelse. Høyrepopulisme eller ekskluderende nasjonalisme kan, slik Laird Iversen er inne på, få vind i seilene og spille på at kirken er politisk korrekt, radikal eller ”venstrevridd”.

Felles virkelighet. Det er forståelig at kirken engasjerer seg i saker som klimaspørsmålet eller flyktninger. Det første kan knyttes til forvalteransvaret og det andre til det kristne budskapet om nestekjærlighet. Likevel kan tendenser til å antyde at noen ikke engasjerer seg, hvis de har andre syn i disse spørsmålene, virke splittende. Jørgensen skriver om klimakrisen at "det haster og at politikere nå må ta store og viktige begrep" og at det er en "felles beskrivelse av virkeligheten" i denne saken.

Enighet om klima. Det er nok riktig at majoriteten av kirkens medlemmer anerkjenner at klimaendringene også er menneskeskapte, men hvilke klimatiltak som virker – om det er kutt i nasjonale eller internasjonale utslipp, tiltak som styrer med markedet og legger avgift på utslipp, eller tiltak som reduserer norsk olje- og gassproduksjon, hersker det høyst legitim uenighet om. Jørgensen anerkjenner at det er tvil og usikkerhet rundt hvor sterkt kirken bør engasjere seg i disse sakene. Samtidig virker det som han ikke ser at ulike syn på klimaløsninger ikke handler om mer eller mindre engasjement for saken. Han hevder at meningsmotstandere eventuelt mener at kirkens engasjement skal svekkes. Men hvordan vet han egentlig det?

Moderate syn. I saker som nasjonalisme og innvandring er det viktig at moderate syn kommer til uttrykk. Som min kollega Torkel Brekke sier til Vårt Land 19. juni har Den norske kirke også vært et viktig symbol for nasjonal identitet. Koblingen mellom en moderat nasjonalisme og kirken tror jeg mange kirkemedlemmer identifiserer seg med. For eksempel gir radikale prester i Sverige, som hevder at kirken ikke må feire nasjonaldagen, lett bare næring til høyrepopulister som ønsker å politisere kirken.

Komplisert felt. Radikale og moderate krefter i kirken kan nok enes om at Sylvi Listhaug tidvis har en ganske hard retorikk i innvandringsdebatten, men innvandring- og flyktningpolitikken er et komplisert felt.  En kirke som henger for seg for mye opp i Listhaugs retorikk og mistolker den – i tillegg til ikke å anerkjenne at det finnes ulike legitime syn på hvordan vi hjelper flyktninger best – står i fare for å virke fremmedgjørende på en mer moderat majoritet. Jørgensen snur derfor på mange måter saken på hodet når han hevder at et fortsatt tydelig engasjement i innvandringssaken kan ende opp med at kirken går fra å være "politisk korrekt" til "politisk ukorrekt", og at det i så fall understreker at "kirken ikke styres av politiske interesser, men av sitt budskap".  For det er nettopp ved å definere kirkens budskap om nestekjærlighet eller forvalteransvaret for snevert og radikalt at det er styrt av politiske interesser.