Verdidebatt

Siste åretak

Rett som det er dukker det opp artikler og intervju om døden. I Vårt Land leser eg nettopp lederartikkelen omn dette

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

.
Overskrift: "Famling ved dødsleiet". Der skrives det om "vår tids dødsfornektelse" Hva med Vårt ansvar når vi står ved
sengen til den som er i ferd med å dø? VL`s leder sier at "vi skylder hverandre å være til stede ved dødsleietpå sannferdig og medfølende vis.". Da min datter døde fikk jeg stå ved sengen. Jeg fikk den siste prat med henne, da hun fortsatte rørte leppene. Jeg kunne ikke høre hva hun sa, men er rimelig sikker på at hun hørte hva jeg sa like før
hun sloknet. Det var som å stå på hellig grunn der hun tok farvel med den siste fienden.
Med min alzheimersyke kone gikk det så raskt at jeg rakk ikke fram til sengen før livstråden ble kuttet over. Bebreider megikke, men opplevde det som et savn. Etter at begge var borte ble jeg intervjuet i tidsskriftet Fast Grunn. Jeg siterer fra mitt svar da intervjueren spurte meg om jeg var redd for å dø:"Jeg er kommet til at døden er en del av livet. Jeg er ikke fortrolig med døden, men jeg erheller ikke redd for det som skal komme....Jeg er i en tilstand hvor jeg lever mellom trygghet og angst, jeg liker ikkedøden og jeg syns det er veldig deilig å leve. Men med håp om å treffe Molle og Åste igjen."
Midt i savnet føles det trygt å tro på den usynlige. Mysteriet med Jesus. Min trosgnist håper jeg vil holde når jeg tar det siste åretak.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt