Lederartikkel Vårt Land

Famling ved dødsleiet

Døden er blitt et nederlag, heter det nå. Ikke overgang eller rite, men nederlag.

Publisert: 22. jun 2017

Seks av ti sykepleiere har gitt livreddende behandling de selv mente ikke ville være ønskelig eller gunstig for pasienten. Det viser en spørreundersøkelse bladet Sykepleien har utført. Undersøkelsen ble referert i gårsdagens Vårt Land.

Britt Moene Kuven, førstelektor ved Institutt for sykepleiefag, introduserte begrepet «pårørendemedisin» – fenomenet der pasienten behandles av hensyn til de pårørende. En kollega bruker ordet «pårørendedrypp». Motivet er det samme. I strid med pasientens ønske henges det opp væske for de pårørendes skyld. Så lenge det drypper, kan avskjeden utsettes.

Sykehusprest Aud Irene Svartvasmo koblet fenomenet til «vår tids tendens til dødsfornektelse».

Hvordan havnet vi her? Kan hende er det prisen for vitenskapeliggjøringen av døden. Døden i dag er fortellingen om hvordan vi har vendt blikket fra den døende og mot den kliniske dødens symboler – EKG-kurven på en monitor som slutter å pulsere.

Denne vitenskapeliggjøringen er først og fremst god. Vi lider mindre en noensinne, og levealderen øker fra år til år. Alt takket være vitenskapen. Men noe har også gått tapt. Medisinen har en kur for det meste – men ikke mot dødsangst.

Som det het i gårsdagens oppslag: «Døden er blitt et nederlag». Ikke overgang eller rite, men nederlag. For når EKG-kurven flater ut, er det bare én ting som gjenstår: et svart hull; den absolutte tilintetgjøring. Døden er øyeblikket medisinen kapitulerer.

Den lille rest av forventning som fremdeles knytter seg til døden, handler derfor om befrielse. Befrielse fra. Fra ubehag og smerter. Ikke befrielse til. Etterpå venter ingenting. Bare utslettelsen.

I dette ligger noe av forklaringen på «vår tids tendens til dødsfornektelse».

Og den gjør vi alle klokt i å protestere mot – uansett livssyn. For enten det venter eller ikke venter noe bak den navnløse porten, så skylder vi hverandre å være tilstede ved dødsleiet på sannferdig og medfølende vis. Ikke kreve «pårørendedrypp», men erkjenne når «tiden er inne» og «nok er nok».

For en annen dag er det din tur. Din tur til å ta livets siste åretak.

Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Det kliniske blikk

Publisert over 4 år siden

Ser mennesket ved døden som de andre ikke våger å se. Myndigheten er ikke faglig når det kommer følelser fra de pårørende som man må forholde seg til. "Døde med alle rundt seg", er like gjerne en hersketeknikk som en omsorgshandling.  Det skal være så perfekt at alt annet blir feil. Jeg har holdt mange pasienter i hånden når pårørende ikke var der. Sittet ved sengekanten og stelt dem. At det blir opp til hver enkelt pleier/lege og ta en beslutning er uholdbart. Da mamma nærmet seg døden spurte legene meg om hva de skulle gjøre. Jeg svarte at de måtte ringe legen ved AHUS, men hun skal jo få dø i fred. Vi skal ikke gjøre noe, men det må du få bekreftet fra dine egne. Mamma og jeg hadde snakket ferdig. Hun kunne dø i fred med lege og sykepleier rundt seg. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere