Verdidebatt

Svenske tilstander?

Det er vanskelig å spå om fremtiden, men det er lite sannsynlig at nasjonalpopulister får gjennomslag i det norske kirkedemokratiet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I artikkelen «Varsler mer politisk bruk av kirken» (Vårt Land 19. juni) er utgangspunktet at Sverigedemokraterna (SD) «ønsker å ta over Den svenske kirke.» Å overføre situasjonen fra Sverige til Norge er imidlertid ikke enkelt.

Det er alltid vanskelig å spå om framtiden. Jeg har forsket på nasjonalpopulisme og kristendom i Sverige og Norge – og Danmark. Jeg kan i alle fall si noe om de betydelige forskjellene mellom de tre landene per i dag.

Artikkelen «Sweden Democrats’ Appeal to Christianity: Can Religious Identity Politics win General Support?» i Nordic Journal of Religion and Society (2016) viser at SD har endret retorikk, og har lykkes i å få inn representanter i Svenska Kyrkans Kyrkomöte – på listen «Fädernas Kyrka». Dette har imidlertid ikke gitt noen reell innflytelse – så langt. Det kan også virke som om prester som er tilknyttet SD har fått stilt et ultimatum fra sine biskoper, om å velge mellom SD og jobben. Selv om innflytelsen i Kirkomötet eventuelt skulle komme til å gjenspeile oppslutningen til Sverigedemokraterna – om lag 20 prosent – vil ikke dette gi store muligheter for innflytelse.

Villfarne. I Norge har vi hatt et eksempel der en prost stilte på listen til partiet Stopp Innvandringen – og deretter gikk til sak mot sin egen biskop, Fredrik Grønningsæter, for ærekrenkelser etter at biskopen uttalte seg mot prosten med å bruke begrepene «illojalt» og «sine villfarne». Etter å ha vunnet mot biskopen i tingretten (da herredsretten), gikk saken rett til Høyesterett, som ikke fant at biskopen hadde gjort seg skyldig i ærekrenkelse. Høyesterett påpekte også at Den norske kirke har en «ganske annen positiv vurdering av innvandrere …»

En 17. mai-preken i samme bispedømme brukte formuleringen «åndelig forurensning» om tilstedeværelsen av personer med annen tro enn kristendommen, noe medlemmer av menighetsrådet reagerte mot. Saken ble løst med en samtale hos biskop Tor B. Jørgensen, som understreket «mangfoldet i Den norske kirke», men at visse type budskap best hører hjemme andre steder enn på prekestolen. Begge disse eksemplene er omtalt i «Den norske kirke og de flerkulturelle utfordringer» i Tidsskrift for Teologi og Kirke (2010).

Reaksjoner mot Frp. Diverse ledere i Den norske kirke, mest nylig Olav Fykse Tveit i egenskap av Generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, har advart mot å stemme Fremskrittspartiet (Frp). Dette har ikke medført at Frp-prester har vært utsatt for reaksjoner fra den samme ledelsen. Artikkelen «Hvorfor har Den norske kirkes ledere advart mot å stemme Fremskrittspartiet?» i Teologisk Tidsskrift (2014) gir en vurdering av Frps politikk og en forklaring på reaksjoner mot Frp fra enkelte av lederne i Den norske kirke.

Vi ser altså at selv det å stille seg til disposisjon for partiet Stopp Innvandringen ikke medførte annet enn klare formaninger fra biskop til prost, men ikke noe øvrig press, slik jeg har brakt på det rene, blant annet ved å snakke med Grønningsæter. Dette viser at det i Den norske kirke er mulig å stå for totalt motsatte syn uten at dette skaper større problemer. Den betydelige skepsisen som uttrykkes av Dag Landmark mot lister ved kirkevalg deles av flere, mens det er tradisjon for at de politiske partiene i Sverige stiller lister for å vinne innflytelse i Svenska Kyrkan.

Gjestfrie kirkeaktive. Det er riktig, som Laird Iversen påpeker, at det er de som kun tilhører Den norske kirke, men som ikke deltar aktivt («belonging»), som har størst potensial til å støtte opp under en nasjonalt orientert folkekirke. De som er kirkeaktive («behaving») er blant dem som viser absolutt størst oppslutning om gjestfrihet i møte med personer som kommer fra andre land. Selv om dette ikke måles kan vi også slutte at disse forstår kirken primært som en verdensvid kirke.

I Danmark er forståelsen av kirken som dansk mer utbredt, som vist i artikkelen «Evangelical Lutheran Church in Denmark and the Multicultural Challenges» i Politics and Religion (2011). Det å bare tro, men ikke være aktiv («believing»), kan gi noe ulike utfall for holdninger i møte med personer fra andre land.

Lite gjennomslag. Det er altså en liten mulighet for at «kulturkristne» skal makte både å stille lister med nasjonalkonservativt eller nasjonalpopulistisk preg, og deretter få nok personer til å stemme på disse listene. Erfaringene så langt er at det ikke er sannsynlig at de vil lykkes i særlig grad i selve valget. Enda mindre er sannsynligheten for at de vil lykkes i å få gjennomslag på de ulike beslutningsnivåene i Den norske kirke, slik at den beveger seg vekk fra grunnlaget – og som uttrykkes i det å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt