Kommentar

Under en rød sky

Det ville vært fint hvis terror ikke fantes. Ikke ulykker og naturkatastrofer heller. Men slik er det ikke.

Jeg er ikke ute etter å ta nattesøvnen fra noen. Men jeg reagerer når politiker- og kommentatorkoret stemmer i det samme refrenget hver gang vi er blitt rystet:

«Vi må ikke godta at terror er blitt det normale», sier de. «Da har vi tapt».

Hvis de med det mener at vi må kjempe mot terror, så er det prisverdig. Men hvis de vil lulle oss inn i en forestilling om at verden er trygg, så ber de oss ignorere virkeligheten.

For virkeligheten er full av terror. Det har den alltid vært. Spør de som bor i krigsområder. Spør de som opplever vold i familien.


Sjokkleksjon. For terror er mer enn handlingene. Terror er først og fremst frykten for når det vil skje igjen.

Jeg fikk en sjokkleksjon i dette selv, da jeg var i Sudan på reportasjereise for Vårt Land på 90-tallet. Byen Torit ble bombet og mange ble drept mens jeg satt relativt trygt nede i et hull i bakken.

Jeg var ikke så redd da, prøvde egentlig bare å registrere alt som skjedde. Redselen kom etterpå. Mest om natten. Jeg klarte ikke å la være å lytte etter flydur. Visste at dersom jeg hørte det, hadde jeg bare et par minutter på meg til å finne dekning.

Det var blitt farlig å sove. Kanskje jeg aldri ville våkne igjen?


Historieløst. Når de som skal hjelpe oss til å sette ord på hva vi skal tenke og føle bruker uttrykk som at «terror aldri må få bli normalt», så lurer jeg på følgende:

Har de glemt at ni stater i verden sitter med over 20 000 atomvåpen? En stor del av disse kontrolleres av stormannsgale, uforutsigbare og skruppelløse personer som Kim Jong-Un, Vladimir Putin og Donald Trump. Likevel snakkes det langt sjeldnere om atomvåpen nå enn da jeg vokste opp. Da var vi reelt redde for at verden plutselig kunne gå opp i flammer.

På samme måte hørte vi sjelden på en nyhetssending på radio på 70-tallet uten at det var snakk om terrororganisasjonene IRA, ETA, Røde Brigader eller Baader Meinhof. Terror preget Europa. Derfor blir det historieløst når mange nå later som om verden var fri for terror før IS startet sine lastebiler og kjørte inn i det som kalles myke mål.


Menneskenaturen. Jeg er ikke ute etter å bagatellisere hvor grusomt dette er. Det er hjerteskjærende hvordan intetanende mennesker i gågater og på konserter er blitt ofre den siste tiden. Senest ble én drept og åtte skadet i et angrep på muslimer foran en moské i London natt til i går.

Politiet i London sier at de har forhindret 18 angrep som «var planlagt for å skape kaos, død og ødeleggelser» de siste fire årene. I snitt har de arrestert en person hver eneste dag for brudd på terrorlovgivningen!

Når dette er virkeligheten, er det lett å forstå at nesten alle ønsker seg en annen virkelighet. Men når man vet at et slikt ønske, uansett hvor hardt man arbeider for det, aldri helt kan forandre menneskenaturen, så er det grunn til å spørre:

Er det sånn at terrorister vinner dersom vi begynner å ta hensyn til at de kan ha til hensikt gjøre mest mulig skade i store folkemengder?

Er det sånn at potensielle voldtektsmenn vinner dersom kvinner tar følge hjem fra fest?

Er det sånn at potensielle innbruddstyver vinner dersom du låser døra di?


Det viktigste. Å gardere oss mot å bli ofre er likevel umulig. Det viktigste er derfor minne oss selv og hverandre om at livet er skjørt – og sette pris på det mens vi har det.

De vet noe om det, de som så vidt klarte å unngå skogbrannen som tok livet av over 60 portugisere i helgen. De har også fått en påminnelse de aldri glemmer de som så vidt kom seg ut av blokken der 58 mennesker antas å ha brent til døde i London sist uke.

Jeg bor selv i en høyblokk, og flere av mine naboer forteller at de har slitt med å sove den siste uka. Kan dette skje også der vi bor?

Antakelig ikke. Men vi kan ikke vite sikkert.

Enten vi bor i blokk, enebolig eller i en pappeske, så er livsvilkårene våre at vi går langs kanten av graven. Små feiltrinn eller en liten dytt er alt som skal til for at det hele er over.

Dette betyr ikke at vi skal lukke øynene og håpe det beste. Å være årvåken, aktsom og bruke dømmekraften, er tegn på at vi verdsetter livet. Men å bli handlingslammet, redd og passiv, fører bare til at man mister livet mens man ennå har det.

Vi kommer ikke unna at farer lurer. Om det er unntaket eller regelen, avhenger av om vi bor i Førde eller Fallujah. Men uansett er farer en normal del av livet. Slik ondskap er det.

Jeg tror vi må erkjenne det for å kjempe i mot. Både med antiterrorstyrker og med rosetog. Men å late som om terror er noe som vil forsvinne hvis vi ikke gir det oppmerksomhet, det er å fornekte virkeligheten. Og i neste omgang livet.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar