Verdidebatt

Helvete i jødisk og kristen troslære

Jesus var jøde på alle måter. Apostlene var jøder. Urkirken ble sett på som en av flere jødisk grupper internt hos jødefolket. De senere kirkefedrene var derimot ikke-jøder, og stegene til antisemittismen ble raskt kortere og færre til det ganske så raskt i Guds navn slo ut i full elendighet og skrekk. Man kan vanskelig komme bort fra at et dypere studium i jødisk troslære utelukkende er en berikelse for kristen selvforståelse. Ikke minst er det en vaksinering mot antisemittisme.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Flere kristne benytter begrepet "loven" om Toraen og den jødiske troslære. (Eks. fra Deuteronomos (:gresk), den hebraiske bibelen, hvor nomos betyr "lov"). Den greske oversettelsen, Septuaginta, gjengir Toraen med ordet "nomos". Men en gresk tolkning av dette ordet har hos oss utenfor den hebraiske kulturen en lovisk, langt strengere, kategorisk og snever betydning enn det den hebraiske bibelen selv legger opp til. For Jesus så handlet det for øvrig ikke om å oppheve troslæren eller budene, men det handlet for Ham om tolkningene av f.eks. sabbatsbudene og ellers den praksis som enkelte teologiske autoriteter foresto.

Ut fra hebraisk kultur og språk, så utlegges m.a.o. begrepet  "lov" langt bredere (!). Helt allment betød og betyr det "lære".  M.a.o. den Gudegitte lære om hvordan livet skal leves for å realisere det menneskelige per se. Det foreligger riktig nok spiseregler og annet som skal leses "som det står", men dette representerer ikke flertallet av lærepunkter. Det foreligger en massiv helhet av religiøs, moralsk og juridisk stoff i 613 bud: Rabbinerne mente at dette antallet tilsvarer 248 antall ben i menneskekroppen, og de resterende 365 tilsvarer årets dager.

Gehenna, er noe definert i jødisk litteratur. Det oversettes hos oss av og til med «Helvete», men dette er språklig og kulturelt sett tendensiøst og formidler ikke meningen. I jødisk troslære er altså ikke Gehenna helvete slik det farvesterkt og intenst er malt ut av flere gjennom kirkehistorien, men en renselse hvor man dømmes på bakgrunn av ens gjerninger. Kabbalala beskriver det som en skjærsild, katarsis, et «venterom»,  for alle sjeler. Altså ikke bare for de onde som vender Gud, så sin neste og seg selv (qua Guds skapning) ryggen. Jødiske skriftlærde fastholder at ingen (!) blir værende i Gehenna for all evighet: Man kan maksimalt være der i 11 måneder. (Og hvorfor det akkurat er 11 mnd vet jeg dog ikke). Man anser qua jøde altså Gehenna for å være en renselse av sjelen før den skal videre til den neste verden; himmelen. Dette nevnes også for øvrig i Kabbala

Sabbatsforpliktelsene hos jødene blir av kristne og andre utlagt som ubetinget strenge og kategoriske; men dette bygger på en misforståelse. Det er ikke bare tillatt på sabbaten, men man har alltid hatt plikt til å redde liv - dvs også på sabbaten; det Gudegitte livet selv er alltid det primære. Altså også redde liv om man må bryte sabbatsreglene. Dette poenget minnet som kjent Jesus fariseerne om. Også i jødisk troslære finnes faktisk innsikten at sabatten er til for mennesket, og ikke omvendt. Da Jesus understreket dette var det altså en påminnelse på en allerede gjeldende vesentlighet i skriftens mening; ikke en ny orientering som Han presenterte. Om det å redde et liv videre innebærer at man må bryte et av budene, så er også dét en klar rett og plikt (!) for jødene -i slike tilfeller. Det var også på Jesu tid tillatt å helbrede på sabbaten; men man skulle da ikke benytte noen fysiske remedier for å gjøre dette. Videre var f.eks. jødisk troslære  mer liberal i nord-Israel, i "hedningenes Gallilea". Man hadde f.eks. lov til å plukke aks på sabbaten, men kun de som lå på bakken, samt andre mer vide tolkninger. I Judea var de mer ortodokse, dvs jo nærmere man kom Jerusalem og tempelet. Jesus kritiserte altså tolkninger og maktmisbruk forkledd i Guds navn. Ikke de hellige skriftene per se.

Ordet "skriftlærd" brukes av kristne ofte om de som kjenner skriftene spesielt godt; altså var beleste i de hellige skrifter. Dette er en feiloppfatning ang. hva en skriftlærd var på Jesu tid: En skriftlærd var en teologisk retroriker, nærmest en advokat, som hadde som oppgave å utlegge de hellige tekster saksvarende, slik synagogen formulerte den. Ordet "synagoge" betød opprinnelig menighet. Ikke selve det fysiske bygget. Slik også ordet «kirke» benevner Guds folk for øvrig. Det var svært mange legfolk som kjente skriftene godt på den tiden; opplæringen foregikk ved kontinuerlig muntlig innøving og innlæring og måtte huskes. Allerede fra femårsalder. Dette var vanlig. Det var tolkningene og den praktiske anvendelsen som varierte, og det til dels betydelig. Som i dag blant kristne, for øvrig.

Mange av de greskoversatte ordene i NT uttrykker som nevnt tidligere et hebraisk meningsinnhold. Semantikken er m.a.o. en vesentlig del av tolkningslæren. Ser man bort fra dette vesentlige feltet, så åpnes en vid dør for feiltolkninger fra vårt utenfraperspektiv som er preget av den gresk-hellenistiske kulturen og en protetstantisk liberal utvikling. Også flere andre ord bør man se nærmere på før man refleksjonsløst tar det til seg som gitte presise uttrykk for Guds vilje. Dvs egentlig egen oppfatning av dette. Litt for ofte, så blir historiske forhold noe fordreid nettopp fodi leserne tolker historien ut fra egen tid, kultur,  dvs bias. Man kommer vanskelig helt bort fra dette, men poenget er selvsagt å være bevisst slike faktorer.

F.eks. angående Guds straff og lønn kan man jo tillate seg å betrakte temaet rimelig fritt? Ordene straff og lønn i bibelen betyr ikke nødvendigvis det som vi legger i det når det gjelder Guds fordringer. Den dårlige handlingen bærer i seg sin egen straff; på samme måte som den gode handlingen bærer i seg sin egen belønning. Nemlig enten reduksjon og innsnevring av det menneskelige og Gudeskapte… eller en positiv vekst, utvidelse og tiltagende harmonisering med Guds kjærlighet selv. Jeg gjentar fra andre innlegg at om man handler på en bestemt måte i frykt for straff og med forventning om en belønning, så er det egosentrien som her styrer, ikke omtanken for min neste og tanker om Guds kjærlighetsfulle fordringer... og det har dermed lite å gjøre med Guds vilje og menneskets handlinger å gjøre. Man elsker faktisk sin neste fordi vedkommende er en ønsket og villet Guds skapning; akkurat som en selv.

Jeg minner om at også fariseere og saduseere hadde sympati for og fulgte Jesus. Andre, de såkalt "gudfryktige", var folk som ikke fulgte læren like nøye som fariseere og andre grupper, men de sto ikke utenfor læren og pakten av den grunn. Mange fra den sistnevnte grupen ble engasjert og begeistret for Jesus. For jødene gjaldt det for øvrig ikke om hvordan man blir frelst, man var og er nemlig et Guds barn allerede ved fødselen. Det handlet derimot om hvordan man skulle holde seg videre i paktens nåde.

Flere av NTs skrifter er preget av en polemikk mot jødene og er spissformulerte vendinger, Men det mange glemmer er at dette er en skarp internkritikk jøder i mellom, og ikke formulert og rettet fra ikke-jødisk hold utenfra. Jesus var jøde på alle måter, fra fødsel til korsfestelse. Apostlene var jøder. Urkirken besto av jøder og ble sett på som en av flere jødisk grupper internt hos jødefolket.

De senere kirkefedrene var derimot ikke-jøder, og avstanden til jødisk tro og det jødiske folk ble fra da av betydelig: Stegene til antisemittismen ble raskt kortere og færre til det ganske så raskt i Guds navn slo ut i full elendighet og skrekk.

Man kan vanskelig komme bort fra at et dypere studium i jødisk troslære utelukkende er en berikelse for kristen selvforståelse. Ikke minst er det en vaksinering mot antisemittisme.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt