Bjarte Leer-Helgesen

Teolog
2

Midt på natten

Jeg er nok ikke den eneste presten som har kjørt til mitt første dødsbud og tenkt: Dette er jeg faktisk for dårlig kvalifisert til.

Publisert: 8. jun 2017

DET PÅGÅR EN debatt om beredskapsordningen for prester i Den norske kirke i forbindelse med melding om dødsfall, en oppgave presteskaper utøver på vegne av politiet. Min utfordring er at jeg er dypt enig med deler av argumentasjonen på begge sider.

For det første tenker jeg det vil være et stort tap om ordningen skrotes slik at det utelukkende er politiet som står for denne formidlingen. Ja, politifolk er menneskekjennere som er vant med akutt krise og død. Samtidig har denne yrkesgruppen en rolle i samfunnet som medfører at en del av befolkningen møter dem med avstand og skepsis, mens mange — som for så vidt har tillit til politiet — ikke nødvendigvis ser dem som personer åpne for eksistensielle samtaler, sorgbearbeiding og så videre.

God tid. Resultatet tror jeg vil være at disse møtene, der en pårørende får formidlet budskapet om et dødsfall, som hovedregel blir kortere og i all fall ikke bedre enn i dag. Vi som har stått i disse situasjonene, vet at det ofte er helt avgjørende å ha god tid, bedre tid enn politiet av forståelige grunner som regel har. Det virker også åpenbart at politiet egentlig ikke ønsker dette oppdraget, all den tid de fremdeles opprettholder avtalen med Den norske kirke.

For det andre er det sterke historier der pårørende enten ikke forstår hvorfor det kommer en prest på døra — eller enda mer alvorlig: at det føler en krenkelse i en allerede sårbar situasjon over at de får besøk av en representant for et kirkesamfunn de har sterke antipatier overfor.

Da hjelper det lite at vi prester har en forståelse av at vi utøver en oppgave for politiet i disse situasjonene. Med andre ord: Selv om jeg ikke vet om den prest som vil utnytte slike sårbare situasjoner til utidig forkynnelse eller lignende, hjelper det fint lite så lenge en gruppe pårørende frykter dette — eller generelt, på prinsipielt grunnlag — ganske enkelt ikke vil ha en prest på døra i en slik situasjon.

Dette er alvorlige prinsipielle innvendinger jeg ikke ser tilstrekkelige argumenter imot, spesielt ikke nå som kirken er løsrevet fra staten.

Omstrukturering. Som sagt, det jeg frykter er at slike innvendinger medfører at beredskapsordningen mister dyktige prester med tiår med verdifull erfaring. Men finnes det en måte en kan skape en ny, og kanskje til og med bedre ordning? For det er da flere enn prester som jobber med død, sorg og krise.

En mulighet vil være at politiet omstrukturerer beredskapsordningen. En kan for eksempel invitere med andre aktuelle profesjoner, som psykologer og flere innen helsesektoren — i tillegg til aktuelle prester som er motivert og egnet.

Men, og dette er vesentlig, prestene har ikke lenger dette som en del av sitt ordinære prestearbeid. De er en av flere profesjoner som blir solid kurset og får faglig påfyll til å utøve denne viktige og krevende oppgaven. Det med faglighet er viktig. Jeg er nok ikke den eneste presten som har kjørt til mitt første dødsbud og tenkt: Dette er jeg faktisk for dårlig kvalifisert til.

Vurdering av egnethet. Prester som er trygge og gode i denne tjenesten, er det grunnet erfaring og egnethet mer enn utdanningsløpet. Personer som melder seg fra andre profesjoner vil også ha godt av en egen etterutdanning for å bli med i en slik beredskapsordning. Der får en også mulighet til en skikkelig vurdering av egnethet. Du kan eksempelvis være en glitrende kapellan selv om du ikke er egnet til å ha en vakttelefon der du må rykke ut med et alvorlig budskap midt på natten.

Nå er vakttelefonen på ettermiddag, kveld og natt — men en slik omstrukturering vil nødvendigvis innbefatte en viss smidighet hos aktuelle arbeidsgivere, på samme måte som mange med andre verv har dag. Økonomisk vil det være dårlig nytt for Den norske kirke, samtidig som menigheten vil se mer til sin lokale prest.

Skikkelig betalt. En slik ide vil også åpne for store lokale forskjeller. Kanskje vil langt under halvparten av gruppen i Oslo være prester, mens presteskapet vil være det store flertallet i mange bygdesamfunn. Kanskje vil en slik ordning føre til at de som er i beredskap får skikkelig betalt for oppdraget.

For det er en utrolig viktig ordning, altfor viktig til at en feier de prinsipielle innvendingene under teppet.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

KarI Erik BirkeIand

1 innlegg  688 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Jeg ville oppfatte det som naturlig at den som formidler dødsbudskapet er en som har kompetanse til dette. Å være prest gir deg ikke nødvendigvis en slik kompetanse, og for mange av oss som ikke identifiserer oss med det kristne livssynet vil prestens nærvær føles fremmed, selv om hun ikke forsøker seg på noen form for religiøst fundert trøst, bønn eller "misjon".

Jeg skulle ønske meg at den som formidler budskapet ikke har noen rolle som prest, imam eller på annen måte forstander i et trossamfunn.  Men denne personen kan gjerne gi beskjed om *hvem* som kan kontaktes i trossamfunn, helsevesen eller annet dersom de pårørende ønsker dette.  Dette kunne f.eks. være en liste med telefonnumre til de mest aktuelle.  Om jeg plutselig dør er det ikke gitt at mine pårørende vet hvor de skal ringe for å bestille humanistisk gravferd.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere