Majoritetsblindhet før og nå

I stedet for å lytte til faglige argumenter fra min kronikk i Vårt Land 8. mai, intervju i Verdibørsen 24. mai og i Vårt Land 29. mai, går Kirkerådets Vidar Kristensen til motangrep (31. mai). Han hevder jeg har gått «til kamp mot Den norske kirke på grunnlag av én eneste formulering», og at jeg som forsker har forsømt «å lese en formulering i lys av andre relevante dokumenter». Jeg mener begge deler er feil og at Den norske kirkes profildokument for reformasjonsmarkeringen heller burde revideres.

Bagatelliserer. Da jeg reagerte på innholdet i profildokumentet, var det nettopp ut fra mitt kjennskap til andre relevante dokumenter, særlig til hoveddokumentet for en felles katolsk-luthersk markering av femhundreårsminnet for reformasjonens begynnelse, Fra konflikt til fellesskap (lansert internasjonalt i 2013, norsk utgave i 2015 ved St. Olav Forlag). Jeg fikk ikke, og får fortsatt ikke historiefremstillingen i dette fellesdokumentet til å rime med fremstillingen i Den norske kirkes profildokument. Dersom lutheranerne internasjonalt hadde insistert på en fremstilling av reformasjonen som i profildokumentet, ville det neppe blitt noe fellesdokument.

I sitt svar bagatelliserer Kristensen Den norske kirkes profildokument på en måte som forundrer meg. Det er «bare to små setninger» i «en superkort tekst» jeg baserer kritikken på, hevder han, «i et profildokument som i hovedsak forteller hvordan reformasjonsmarkeringen her i landet [sic] er organisert». Dessuten er de små setningene i den superkorte teksten bare «ett av fire hovedtemaer for Den norske kirkes reformasjonsmarkering», opplyser han. Men ifølge profildokumentet er det ikke fire hovedtemaer på samme plan, men ett «kjerneord», «nåde» som Den norske kirke vil «synliggjøre … på tre områder».

Kristensen fremstiller med andre ord strukturen i Kirkerådets eget profildokument feil, og han gir et feilaktig inntrykk av min gjengivelse. Jeg har ikke plukket ut «to små setninger», men siterer så godt som hele innholdet i ett av tre hovedtemaer («Frelsen er ikke til salgs»), det eneste som aktualiserer klassisk reformasjonstematikk. De to andre hovedtemaene handler om menneskeverd («Mennesker er ikke til salgs») og klimarettferdighet («Skaperverket er ikke til salgs»). Jeg har altså ikke kritisert to tilfeldige og uvesentlige setninger i Den norske kirkes reformasjonsmarkering, men formuleringen av det viktigste og mest reformasjonsrelevante temaet i profildokumentet.

Helheten. Kristensen gir inntrykk av at jeg har misforstått profildokumentets betydning i reformasjonsmarkeringens helhet. Jeg burde lest det «i lys av andre relevante dokumenter i stedet». Når jeg leser et profildokument, forventer jeg å lese om profilen for det som skal markeres uten å måtte lese mange andre dokumenter. At en tekst er «superkort» er ikke et argument for at den kan være upresis, snarere tvert om. Jo kortere tekst, jo viktigere blir hvert ord. Både som lærerutdanner og reformasjonsforsker interesserer derfor en slik selvpresentasjon meg.

På hjemmesiden Kristensen viser til, står profildokumentet fast plassert nederst på førstesiden sammen med grafisk materiell og bispemøtets uttalelse fra januar i år. Her er profildokumentet – i motsetning til bispemøtets uttalelse – publisert både på bokmål og nynorsk. Layouten til profildokumentet med bilder og overskrifter overgår langt biskopenes brev. Profildokumentet egner seg som plakat/blikkfang på en hvilken som helst oppslagstavle (kirkedør?) i Den norske kirkes menigheter. Alt tyder på at dette er et viktig dokument, et hoveddokument for reformasjonsmarkeringen.

Historie og trosforestilling. I tillegg til bagatelliseringen av profildokumentet og den feilaktige fremstillingen av antallet hovedtema og forholdet mellom dem, splitter Kristensen opp de to setningene jeg har kritisert. I dokumentet er de nært bundet sammen med adverbet «slik». Slik tilslører han at det nettopp er denne sammenhengen mellom de to setningene som er problemet.

Den første setningen forteller historisk om hvordan «Reformasjonen har gitt oss Bibelen, gudstjeneste, salmesang og trosopplæring på morsmålet». Det er grunn til å nyansere flere av påstandene her, ikke minst det som sies om trosopplæringen, men dette er ikke hovedproblemet. Det kommer med den umiddelbare koblingen i neste setning: «Slik kan alle ha direkte tilgang til Guds ubetingede nåde.» Nå er det ikke lenger en historisk, men en teologisk påstand, en protestantisk trosforestilling. Og det som påstås i den andre setningen, får selvsagt konsekvenser for det som sies i den første. Sammen blir setningene også en påstand om hvordan det var før reformasjonen, før morsmålet gav «direkte tilgang» til nåden.

Dobbelt overraskende. Den norske kirke kan selvsagt i forbindelse med reformasjonsjubileet reklamere så mye de vil for at deres frelsesforståelse er best, men det er dobbelt overraskende at de valgte å gjøre dette i profildokumentet, både fra en historisk og en økumenisk synsvinkel. Historieforskningen kan ikke ta stilling til hvor folk hadde best tilgang til nåden, i den katolske høymessen på latin eller den lutherske høypreken på dansk. I min kronikk (8. mai) har jeg vist at middelaldermessen utmerket godt kunne oppleves som det fremste stedet for å erfare «direkte tilgang til Guds ubetingede nåde».

Også økumenisk er dokumentet oppsiktsvekkende. Spørsmålet om nåden, frelsesspørsmålet, var et hovedspørsmål i konflikten mellom katolikker og protestanter på 1500-tallet, men på dette feltet har lutheranere og katolikker kommet svært langt i dialogen de siste femti år, og dette skal de sammen feire i reformasjonsmarkeringen. Det overrasket meg derfor at Kirkerådet valgte å koble morsmålsspørsmålet til nåden i profildokumentets frelsespunkt i stedet for å holde frem den katolsk-lutherske fellesforståelsen av nåden, slik Det lutherske verdensforbund gjør i et tilsvarende dokument: «Idet vi markerer femhundreårsminnet for reformasjonen i 2017, uttaler vi at det ikke har noen verdi å vekke til live de gamle 1500-tallskranglene med katolikkene. I stedet vil vi markere denne anledningen sammen med romersk-katolske søstre og brødre og med dem fra andre tradisjoner, og vi erklærer i en ny tid og på en ny måte: ‘Frelsen er ikke til salgs’».

Jeg tviler ikke på at det finnes mange fine dokumenter på www.reformasjon2017.no, og jeg har ikke ønsket å «gå til kamp mot Den norske kirke». Tvert om har jeg ønsket å ta Den norske kirkes økumeniske intensjoner på alvor ved å påpeke de historiske og økumeniske problemene profildokumentet reiser. At Den norske kirke ikke skjønte problemet selv og ikke vil lytte til kritikken, tar jeg til etterretning. Men jeg kan ikke fri meg fra å tenke: Kanskje majoritetsblindhet er et kirkelig problem som ikke bare hører til på 1500-tallet?

Sigurd Hareide, Høgskolelektor ved Høgskolen 
i Sørøst-Norge