Helsevesenet må tåle bedre at ansatte tar opp ulovlige handlinger

Tålmodighet er en dyd, har vi lært. Å lytte til det syke i mennesker, krever tålmodighet og kunnskap. En god samtale får frem mange meninger. Holdningene gjenspeiler seg i handlingene. Hvorfor skal man godta og miste jobben på grunn av svakheter i systemet og uvitende ledere? Hvem tar ansvaret når slike saker oppstår?

Rettsaker koster samfunnet dyrt. Belastningen på den enkelte er ofte så stor at helsen ryker. Da får de viljen sin uansett. Politiske spill er en realitet. Det opplever man når strikken ryker. Ingen trer støttende til. Pasientene faller virkelig mellom to stoler. De må klare seg selv. Ansatte blir svartelistet og forstår at toget er gått. De kan ikke jobbe i slike undergravende systemer. Det blir feil. Sannheten ofres, og brikkene faller ikke på plass.

Hvor ellers blir man straffet for å ytre seg mot et lederskap? Ikke på facebook eller andre sosiale arenaer Der går livet sin gang. Lønnen kommer hver mnd. om det så er en stønad fra NAV. Rettigheter har man selvfølgelig. Det sørger jusen for.

Ekstem, nei langt i fra, bare faglig klok, undrende og endringsvillig. Omsorg, empati (etikk) og faglig forsvarlighet. Vi kjenner begrepene i et helsemiljø.

Syke hjem, syke hus,-ja, kanskje er det et bedre uttrykk for ståa. Helse blir det ikke av å samle på brillehematomer. Hjerteskjærende eldre-som får straffen på sine siste reisedager. Hodet er det eneste vi virkelig trenger for å ha resten gående.

Risikosport?

Hvorfor vil helsevesenet i media hele tiden? Kan de ikke gjøre det riktig første gangen?