Kan en debatt på avveie gi håp om dialog?

Jeg hører hva du sier, og jeg regnet det heller ikke for sannsynlig at du med fullt overlegg mente å si at homofile er en verkebyll. At jeg er skrot. Jeg savner likevel en viss refleksjon i din tilbakemelding, kanskje et snev av ydmykhet. Du sier du ikke kan beklage noe du ikke har skrevet, men at du er oppriktig lei deg for at mistolkning av lederartikkelen din har skapt forvirring, usikkerhet og misforståelser. Ved å uttrykke deg slik så skyver du alt ansvar over på leserne som har mistolket deg. Og vi er rett og slett ganske mange. Kan det kanskje tenkes at det faktisk er noe med måten du formulerer deg på som fører til dette?

Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor du i det hele tatt valgte å nevne homofili i denne lederen – selv om jeg skjønner at det absolutt er en av disse vanskelige sakene som må belyses. Likevel; ikke bare nevner du det, men du omtaler homofili og pornografi i samme setning som noe fælt og negativt som må snakkes om, på samme måte som mye «annet skrot». At debatten har «stormet frem på feil grunnlag» kunne meget lett vært unngått ved å formulere seg klokere og mer fintfølende. Igjen: Du vet hvor inderlig betent homofilisaken er, og likevel skriver du så taktløst. Hvorfor? Er det for at de bibeltro pinsevennene (som synes disse debattene er så ubehagelige og som ikke skjønner at det er noe å diskutere) skal se at du fortsatt står rakrygget, djerv og frimodig «på Ordets grunn»?

Som norsklærer har jeg forsøkt å lære elevene mine litt om hvordan man skriver en tekst. Oppbygging, struktur osv. Uten at jeg skal gjøre det innviklet med grammatiske begreper og tørr teori, så handler det blant annet om hva som peker tilbake på hvilke ord i en tekst. Jeg tror absolutt at du vet hva jeg mener, Gustavsen, men siden det ikke virker som om du ønsker å ta noen form for selvkritikk på formuleringene dine (annet enn at det er jeg som leser som misforstår), så vil jeg gjerne forsøke å vise det her, med direkte utdrag fra din tekst:

«Et av våre mandat som kristen ukeavis er å bygge Guds rike sunt og framgangsrikt. Da må vi tørre å skjære bort verkebyllene og snakke sant. Homofili og pornografi er bare to eksempler.» (To eksempler på HVA? Jo, på verkebyller) Selv om du har avsnitt i teksten, så peker dette utsagnet like fullt tilbake på ordet «verkebyllene».

«La oss også (i tillegg til homofili og pornografi) ta tak i baksnakking, ryktespredning, utroskap, løgn, fordømmelse, arroganse og annet skrot (annet skrot i tillegg til homofili og pornografi) som gjør oss svake og handlingslammede…».

Jeg har videre også forsøkt å gjøre elevene mine klar over hvilken makt som ligger i det skrevne ord. Hvordan våre formuleringer og vårt språk kan gjøre en forskjell på godt og vondt. At du som avisredaktør burde ha over snittet god peiling på akkurat det, mener jeg faktisk jeg bør kunne forvente. Det er som Henning Meling sier, som at du «akkurat denne gangen glemte å be om en kollegasensur før du trykket på publiserknappen.» Hva skjedde egentlig?

Du sier at kristne miljøer må snakke om vanskelige spørsmål – og der er vi helt på nett – det er nettopp det jeg selv etterlyser. Jeg opplever det derfor som prisverdig dersom det er slik at KS har etterspurt og gått i bresjen for ærlighet når det gjelder betente spørsmål i Pb. Å sette lys på ting, og å tørre å snakke sammen. Jeg er helt enig i at tausheten kan bli en verkebyll, og i så måte håper jeg på at dette bringer oss ut av det stilletiende landskapet.

Ditt bibelsyn understreker at alle mennesker skal møtes med respekt og omsorg. Også der er vi helt enige, Anne Gustavsen. Som Jesustroende og «praktiserende homofil» (et begrep jeg ikke kan fordra, men som visstnok kommuniserer svært godt innenfor pinsekarismatiske kretser, og som gjør at alle med en eneste gang vet hvilken bås de skal putte meg i) så lurer jeg imidlertid på hvordan du tenker at du på best mulig måte kan møte homofile med respekt og omsorg. Hva innebærer egentlig det for deg? Hva innebærer det for menneskene i Pinsebevegelsen? Hvordan vil dere møte sånne som Henning og meg?

Er det med «elsk synderen, hat synden»-retorikken? Med å si at «Gud elsker de homofile men hater homofili»? «Sannheten tro i kjærlighet»? Eller klassikeren, da – om noen nevner Jesu møte med kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, hvor Han sa «Den av dere som er uten synd kan kaste den første sten» – og responsen kommer like kontant som en mursteinsvegg: «Ja, men han sa også gå bort og synd ikke mer»?

Jeg er spent på hvordan dere tenker at dere skal følge opp og leve ut bibelsynet om å møte (praktiserende) homofile kristne med respekt og omsorg. Innebærer det fortsatt forbønn for å bli helbreda? Innebærer det bibelundervisning, forsøk på overbevisning eller rett og slett utvisning?
Vi er nå flere som rekker ut hendene våre i ønske om å få til en dialog. Det kan til og med tenkes at vi har noe å bidra med. Noe å lære bort.

Pinsebevegelsen kan gjenta i det uendelige at «Guds ord er helt tydelig på dette», men like fullt kommer mennesker fram til vidt forskjellige ting, alle med utgangspunkt i Bibelen. Det er faktisk slik at også jeg begrunner mitt standpunkt ut fra det jeg leser i Bibelen – det er bare det at min konklusjon ikke sammenfaller med den «tradisjonelle klassiske forståelsen» av ekteskapet. Når så er tilfelle kappes man hånda av umiddelbart, og jeg som skeiv troende kan i beste fall håpe på et B-medlemsskap i en pinsemenighet. Det forundrer meg forresten også at man kan være gift for tredje gang – og pinsepastor – men man kan ikke delta i lovsangen dersom man er jente med jentekjæreste. Hvordan får Pb det til å gå opp? Hvor kommer mandatet om denne «syndsgraderingen» fra, hvor en enkelt gruppe mennesker ender opp med å bli stående på utsiden av fellesskapet?

Med fare for å havne i båsen «homolobbyen», så skal jeg likevel være klar i min tale: Ja, personlig så mener jeg absolutt at homofilispørsmålet bør drøftes på akkurat samme måte som man har drøftet slavearbeid, kvinnens rolle i menigheten, kvinnelige forkynnere/pastorer/ledere, skilsmisse og gjengifte. Og så videre. Også i Pinsebevegelsen.
Skal jeg være realistisk, så tror jeg dessverre ikke vi kommer dit med det første. Som Thomas Eri Erlandsen påpeker, så vet også jeg at «pastorer som åpenlyst støtter homofile ekteskap, vil med all sannsynlighet få sparken med umiddelbar virkning. Det samme gjelder alle ansatte i pinsebevegelsen. Derfor er det livsgrunnlag, posisjon, tjeneste, talenter og identitet som står på spill. Og, det er ikke så mange av oss som hadde våget det vågestykket.»

Det beste jeg håper på i forlengelsen av denne saken, er at dialogen kommer i gang. At vi lytter til hverandre. Tar hverandre på alvor. Opptrer taktfullt og klokt. Jeg vil også avslutningsvis tilføye noen setninger fra notatet «Udiskutabelt?». Det utdyper hele min «agenda»:

Mitt anliggende er å kjempe kampen for de som ikke er trygge nok i troen sin. For de som strever med sin seksuelle legning. Jeg hever stemmen min på vegne av barn og unge som vokser opp i de frikirkelige menighetene rundt omkring, og som får høre at det ikke går an å være kristen og skeiv. Som tror at de må velge bort sin identitet for å få lov til å ha en relasjon til Jesus.

Jeg snakker for at det skal være mulig å google skeiv+pinsevenn og få opp en haug med kloke treff. For at Googlesøket skal lede den usikre 13-åringen til noen som kan fortelle ham at han er elska og bra nok som han er. Selv om han er forelska i kompisen sin.

Jeg kjemper også kampen for at den graderinga av synd som foregår i pinsekarismatiske kirker må opphøre. For at homofile skal få lov til å være fullverdige medlemmer og tjene på lik linje med alle andre. Jeg snakker fordi jeg tror at vi med vår tale kan bringe liv til mennesker som trenger det. Og jeg hever stemmen min fordi jeg tror at nettopp nå ville Jesus ha gjort det samme.