Forhud, forskning og følelser

Omskjæring av guttebarn debatteres i aviser og på sosiale medier. Det argumenteres heftig og standpunkt begrunnes blant annet med forskning og prinsipper. Tonen og temperaturen i debatten tyder på at sterke følelser er satt i sving. Naturligvis! Det er jo det mest følsomme stedet på gutte- og mannskroppen det gjelder. Og mange synes nok å kjenne fysisk ubehag bare ved tanken på et slikt inngrep på en slik kroppsdel.

Etter å ha lest litt på internett har det slått meg hvor forskjellig synet på omskjæring av guttebarn er i Norge og i USA. I Norge, der nesten ingen gutter blir omskåret, mener de fleste både lege og lærde at det ikke finnes noen medisinske fordeler, bare risiko og negative effekter. Ja, internettartikkelen i Store medisinske leksikon hevder: «Det foreligger ingen medisinsk dokumentasjon for at omskjæring på friske gutter skal ha noen medisinske fordeler.»  (https://sml.snl.no/omskjæring)

I USA derimot, der om lag 80 % av guttebarna i 1975 og rundt 50 % av guttebarna i dag blir omskåret, hevder ekspertisen at det finnes noen medisinske fordeler med omskjæring. «Evaluation of current evidence indicates that the health benefits of newborn male circumcision outweigh the risks …» (http://pediatrics.aappublications.org/content/130/3/585) Hvorfor er synet på omskjæring av guttebarn så forskjellig når begge sider tar medisinsk forskning til inntekt for sitt syn?

Kan det være at de fleste mennesker, inkludert meg, har en tendens til å lete etter argumenter som støtter vårt forutinntatte syn og overse/underkjenne argumenter som taler mot? Eller er det dypest sett våre følelser som bestemmer våre holdninger og standpunkt og ikke de verdier, prinsipper, forskningsrapporter og argumenter som vi løfter fram i offentligheten?

Jeg er redd for at følelsene ligger i bunnen og styrer mange av de viktigste etiske samfunnsdebattene i Norge i dag, til tross for «lip-service» av verdier, prinsipper og forskning. Selv om følelser er virkelige og viktige, kan vi ikke bygge samfunnets moral og lover på dem. I Knut Hamsuns store roman «Markens grøde» forteller han om Inger Sellanraa som har blitt mobbet og lidd i hele sin oppvekst og ungdom for sitt hareskår. Når hun selv får ei jente med hareskår, kveler hun den nyfødte jenta for at dattera ikke skal oppleve alt det onde mora måtte gjennomleve. Min oppsummering: Sterke følelser – kjærlig motiv – valg basert på subjektive følelser og ikke objektive verdier – barnedrap.

Etter min mening bør fundamentet i alle avgjørelser være samfunnets grunnleggende verdier og ikke våre subjektive eller kollektive følelser. Verdier som menneskeverd, nestekjærlighet, likeverd og frihet (inkludert trosfrihet og ytringsfrihet) er mer grunnleggende for lovgivning og vedtak enn følelser. I de tilfeller der to verdier kolliderer må disse verdiene og følgene av de ulike alternativ veies opp mot hverandre.

Men vi bør også huske på at verdier er mer grunnleggende enn tilsynelatende korrekte prinsipp.  Det generelle prinsippet om at «fjerning av legemsdeler uten medisinsk indikasjon hos et menneske uten mulighet for å samtykke er brudd på medisinsk-etiske prinsipper» er i seg selv en bra kjøreregel. Men når det blir framstilt som et universelt og ufravikelig prinsipp, fører det i dette tilfellet, etter min mening, til feil konklusjon. Omskjæring av guttebarn omfatter ikke bare det medisinske området, også andre sentrale områder ved menneskelivet er berørt, religion, kultur, foreldrerett. Siden den negative medisinske risikoen er såpass liten og at amerikanske medisinske miljø hevder at det finnes medisinske fordeler, bør rituell omskjæring av guttebarn fortsatt tillates i Norge.

Når det gjelder omskjæring av jenter som med rette kalles kjønnslemlestelse, er de medisinske følgende store og utelukkende negative. Det bør derfor være forbudt. Etter min mening er det å sammenlikne kjønnslemlestelse av jenter med omskjæring av guttebarn nok et eksempel på en debatt der følelser overstyrer saklige fakta og grunnleggende verdier.

Jeg mener at vi må stoppe opp og spørre oss selv om vår viktigste rettesnor er følelser eller grunnleggende verdier. Er vi villige til å høre på, lære av og tåle mennesker som har andre følelser, erfaringer og meninger? Ønsker vi virkelig nok en gang å nekte jøder å bosette seg i Norge?