Jørgen Stueland

37

17. mai angår meg ikke

17. mai. Jeg sitter alene. Hører ikke på radio. Ser ikke på tv. Min pc er skrudd av. Jeg vil ikke vite noe av denne dagen. Den vedrører meg ikke. Den er en fremmed som står og hamrer på døren min. Men jeg slipper den ikke inn. Aldri vil jeg slippe den inn. Aldri mer. Dagen er en ond likegyldighet på bunnen av alt som en gang var meg.

Publisert: 15. mai 2017

 

Jeg hadde planlagt å sove lengst mulig i dag, men jeg blir vekket klokken syv av hornmusikk og skrål. Og alle minner skyter sine piler inn i meg, og blir svart røyk i hjertet. Alt jeg husker og som er for smertefullt å huske. Flaggene som ble tatt frem fra boden, skjortene ble strøket, bunadene som ble hengt opp og gjort klare, huset som ble støvsuget og vasket, maten ble gjort klar, kakene ble baket.

Forventningene som herjet i Petter, nesten som en nervøsitet, en form for gledesangst. For jeg husker i hele meg, fra hårene på mitt hode til under fotsålene husker jeg Petters verden, hans 17. Mai. Jeg husker hvordan Petter ble dårlig av å glede seg, ett år kastet han opp av forventning. Hans bleke panne, øynene som likesom var av glass. Svetten i hendene hans. Hvordan han lå og vred seg 16. Mai. I morgen var det 17. Mai, men han måtte sove først. En nesten umulig oppgave. Å komme seg gjennom sovetunnelen og ende opp i den aller beste dagen i verden.

Det var en liten familie som det ikke var noe spesielt med. Det var mamma. Det var pappa. Og det var Petter. Og det var 17. Mai. Jovisst finnes gleden. Den er jo der, den. I en liten familie som feirer nasjonaldagen. Gleden og jubelen finnes der. Ingen sorg. Ingen savn. Ingen klage. Bare glede og forventning.

Det var grytidlig 17. mai. Petter sprang bort til vinduet og så korpset marsjere rett utenfor vinduet. Så høye og fremmede lyder det var. Tusen strålende toner. Så var det frokost. Nybakte rundstykker, egg, sild, mormors syltetøy. Og så nugatti. Alltid nugatti når dagen var en jubeldag. Ingen begrensninger når dagen var barnets.

Skynde seg og kle seg. Alle med bunad, mormormors magi, hun tryllet frem bunad etter bunad, som om det var den enkleste ting i verden.

Kjøre til idrettsplassen. På veien dit satt Petter med pannen klistret til ruten. Han kunne ikke få nok av det han så. Det var så mange farget, det var knallgrønne klær, sprakende klær og bunader i gult, grønt, blått, rødt, svart, hvitt, lilla, rosa, fiolett, oransje. Og så var det en knallblå himmel og en gul, varm sol. Alle farger som finnes i verden hadde gud drysset generøst over Petters verden hver eneste 17. Mai.

Gå i tog. Ett år fikk Petter bære klassens fane, den fanen de hadde brukt noen klassetimer på å lage uken før den store dagen.

Og så var det samling på skolen. Det var taler og sang. Og så var det leker, kappløping og aktiviteter. Og ingen begrensning hva angikk pølser og is. Petter kunne ikke forstå det, men hver gang han spurte etter å få is sa mamma ja. Det var noe eventyraktig dette. I møtet mellom voksne og barn er det jevnlig et nei. Nei, det går ikke. Nei, det kan du ikke få nå. Nei, nå har du allerede fått en is. På 17. mai var det ingen slike nei. Det var bare ja og ja. En vidunderlighet som tilhørte bøkene mamma leste for Petter om kveldene.

Men nå er alle disse dagene, nasjonaldagene, alle minnene om dem, det tilhører ikke lenger meg. Det er bare smerte og angst. Tanken på disse minnene, de gjør meg ute av stand til å leve denne dagen. Jeg er ikke et menneske denne dagen. Tilhører ikke det menneskelige. Jeg savner så sterkt at jeg i blant frykter jeg skal miste evnen til å tenke. Det er et virvar av tanker som ikke klarer å plassere seg selv i mitt sinn. Jeg husker jo alt. Jeg husker jo gleden og alle de tingene som hører hjemme i denne dagen. Min hukommelse er en fangevokter som hele, hele tiden skriker meg i øret. Vil ikke la meg være i fred. Slår på innsiden av pannen rytmisk og grusomt.

For den tok barnet mitt. Døden tok barnet mitt og gjemte det sammen med gleden og jubelen og alt som gir mening i verden. Og jeg får aldri ro. Aldri fred. Meningsløsheten ble min følgesvenn fra den dagen døden tok barnet mitt.

Derfor trekker jeg for alle gardinene i dag. Jeg låser døren. Jeg forsøker febrilsk å stenge ute alt som kan minne meg om glede. Barns latter og vaiende flagg. Det angår meg ikke.

(Dette var historien til en fiktiv mor med høyst reelle erfaringer mange kan kjenne seg igjen i på 17. mai. Barn dør hele tiden. Barn blir tatt av barnevernet, blir tatt av en mor eller en far etter en skilsmisse. Og savnet og smerten er ikke til å bære. La oss tenke på disse på nasjonaldagen.)

3 liker  
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Jørgen Stueland. Gå til den siterte teksten.
La oss tenke på disse på nasjonaldagen.

Blir nysgjerrig på denne. Tenke på disse? Legger du noe mer i dette enn det som står?

1 liker  
Kommentar #2

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Fritt valg.

Publisert rundt 4 år siden

Man kan velge å ta all verdens ulykker og plager inn over seg og gjøre dem til sine egne og ikke få EN lykkelig dag resten av livet.
Eller man kan glede seg over hver dag man kan stå opp og være glad for at man fortsatt kan leve i et fritt land som Norge.

4 liker  
Kommentar #3

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Kanskje....

Publisert rundt 4 år siden

du vil ikle deg finstasen ( tror jo at du og familien er som oss andre 17. mai) etter å ha sett denne snutten 

https://www.youtube.com/watch?v=7IVtnJSD4Qg

Kommentar #4

Greta Aune Jotun

207 innlegg  1181 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Jørgen Stueland. Gå til den siterte teksten.
(Dette var historien til en fiktiv mor med høyst reelle erfaringer mange kan kjenne seg igjen i på 17. mai. Barn dør hele tiden. Barn blir tatt av barnevernet, blir tatt av en mor eller en far etter en skilsmisse. Og savnet og smerten er ikke til å bære. La oss tenke på disse på nasjonaldagen.)

Takk for en viktig påminnelse. Ja, vi behøver slike tenkepauser - særlig når alt går "på skinner" for oss selv. Vår glede behøver ikke å svekkes av den grunn. Tenkepauser kan føre til takknemlighet, og bønn for de som sliter (vi som ber). Og kanskje blir vi minnet om å inkludere noen som har tungt å bære (om de vil). 

Alle sorger og gleder kan deles. 


2 liker  
Kommentar #5

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Å straffe seg selv

Publisert rundt 4 år siden

kan være verre enn å miste et barn. Skyldfølelse kan ta gleden fra noen og enhver. Vonde minner dukker opp, og fyller hjertet. Man må skape noe eget som passer for en selv etter slike hendelser. Det er anstrengelsen verdt. Feire sammen med andre på sin egen måte. Det går bra etter hvert. Livet blir jo aldri det samme uansett. Kunnskapen om at sorgen/døden kan ramme alle også barn, kan være tung å bære. 

Klem

1 liker  
Kommentar #6

Tore Olsen

24 innlegg  5415 kommentarer

Støttes!

Publisert rundt 4 år siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.
Man kan velge å ta all verdens ulykker og plager inn over seg og gjøre dem til sine egne og ikke få EN lykkelig dag resten av livet.
Eller man kan glede seg over hver dag man kan stå opp og være glad for at man fortsatt kan leve i et fritt land som Norge.

Støttes, jeg tok selv valget - drukne i sorgen eller være til glede for de som er og skal være her så lenge jeg er her. Jeg valgte med Guds hjelp det siste.

2 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere