Den veien det blåser

I Vårt Land 11. april svarer Ole Peder Kjeldstadli, leder av Foreningen Retten til en verdig død, på min kritikk av foreningens standpunkt i «dødshjelp»-debatten.

Han kommer her med interessante betraktninger, og sier han «bør gå i tenkeboksen». Bakgrunnen er at jeg mente Foreningen Retten til en verdig død burde gå inn for den nederlandske, brede modellen for eutanasi, ikke den snevre Oregon-modellen for legeassistert selvmord som foreningen hittil har fremmet. Kjeldstadli åpner for dette, og tar således mine innvendinger om de diskriminerende sidene ved Oregon-modellen på strak arm.

Kjeldstadli påpeker helt riktig at «en fordel med den hollandske loven er at den tar lidelse som utgangspunkt, ikke den forestående døden». Ja, det er nettopp dette som medfører inkludering av langt flere pasientgrupper enn såkalt døende. At lidelse er nøkkel­termen, ikke sykdom, er noe jeg selv har fremhevet i mange sammenhenger.

«Det kan vel kanskje hevdes», skriver Kjeldstadli som respons på min kritikk av Oregon-modellen, «at det er grov diskriminering og et lidelseshelvete for dem som får nei, men hvis Materstvedt får sin mening gjennom, må alle gjennom dette helvetet. Mener Materstvedt at det er problematisk om noen må gjennom dette, men helt greit dersom alle må det?»

Det mener jeg slett ikke. Som det fremgår av mitt innlegg, et det hverken et innlegg for eller mot legalisering. I stedet er det en analyse av hvilke argumentasjonslogiske konsekvenser det har å starte med bestemte premisser.

Når premissene er pasientens selvbestemmelse og subjektive lidelse, slik det er hos Foreningen Retten til en verdig død, følger den nederlandske modellen som konsekvens. Denne diskriminerer nemlig ingen samtykke­kompetente pasienter fra 12 år og oppover som ber om eutanasi, når deres lidelse er «utålelig/uutholdelig» og tilstanden er «uten utsikter til bedring» – eutanasilovens to hovedkrav.

Forbund av villige. At legene på feilaktig grunnlag kan si nei til enkelte forespørsler – og nesten halvparten får faktisk nei – er en annen sak. Forskning har dokumentert at mange leger, utrolig nok, ikke forstår lovens krav og hvor liberal den er når de sier nei. Derfor har det oppstått en organisasjon av «villige» leger som sier ja der andre har sagt nei, og drifter ambulerende legeteam som yter servicen eutanasi.

Kjeldstadli skriver at den hollandske loven «krever … at pasienten utrykkelig ber om dødshjelp. Uten at pasienten ber om hjelp, er dødshjelp mord». Dét er et særdeles viktig poeng. I fagterminologien går dette under betegnelsen LAWER, forkortelse for «Life ending Act Without Explicit patient Request».

Her finnes to underkategorier: a) pasienter som kan spørre om eutanasi, men ikke har gjort det, og b) pasienter som ikke kan spørre om eutanasi. Om en lege setter dødelige injeksjoner i tilfeller av a) eller b), er det per definisjon ikke eutanasi i Nederland. Og grunnen er enkel: Eutanasi er definert som «en leges intenderte (tilsiktede) drap på en person ved å injisere medikamenter, på personens frivillige og kompetente forespørsel».

Dømt for mord. LAWER er (medisinske) mord ettersom handlingene rammes av den nederlandske straffelovens artikkel 287. Høyesterett dømte i 2002 legen Wilfred van Oijen for mord på en av hans pasienter; et tilfelle av kategori a) ovenfor, ettersom den samtykkekompetente pasienten ikke hadde forespurt dødssprøyten – tvert i mot, pasienten hadde til og med gjort det klart at hun ikke ønsket å dø.

I Vårt Land 21. april skriver Ola Didrik Saugstad, professor i barne­sykdommer ved Universitetet i Oslo, at Kjeldstadli «fremstiller ... den nederlandske praksisen feil når han skriver», hva jeg siterte ovenfor, at «uten at pasienten ber om hjelp, er dødshjelp mord». Grunnen er ifølge Saugstad at det forekommer eutanasi av nyfødte.

Men her er det Kjeldstadli som har rett, og Saugstad som tar feil. Det finnes ikke noe slikt som «eutanasi av nyfødte» i Nederland. Saugstad nevner den nederlandske barnelegen Verhagen. Denne legen skriver artikler i medisinske tidsskrift om «nyfødteutanasi» og «neonatal eutanasi». Begge deler er feil, noe han selvsagt vet, så man lurer på hvorfor han gjør det. Kanskje han synes det er gode titler? Mye bedre, og korrekte, titler ville inneholde uttrykkene «nyfødtmord» og «neonatale mord».

Iboende selvmotsigelse. For dette er nemlig medisinske mord i kategorien b) ovenfor. Og selve uttrykket «eutanasi av nyfødte» er en eneste stor selvmotsigelse: Ettersom eutanasi er frivillig per definisjon både i nederlandsk lovgivning og i en rekke uttalelser og dokumenter fra den nederlandske legeforeningen KNMG, og nyfødte selvsagt ikke kan utøve en fri vilje, kan det ikke eksistere noe slikt.

Saugstad refererer til det han kaller «den nederlandske protokollen for eutanasi av nyfødte». Dette er den såkalte Groningen-protokollen, men den regulerer altså ikke eutanasi. Om legen følger denne, kan han eller hun unnslippe straffeforfølgelse. Man har dermed en regulering av en praksis som teknisk sett er ulovlig.

Det samme var tilfellet i svært mange år når det gjaldt eutanasi også. Den offisielle starten på praksisen kom med Postma-saken i 1973. Men praksisen var teknisk sett ulovlig frem til 2002, da Nederlands eutanasilov trådte i kraft. Innen da kunne legene «slippe unna» dersom de fulgte visse prosedyrer og retningslinjer – altså ikke ulikt praksisen med Groningen-protokollen – og med henvisning til straffelovens artikkel 40 om nødrett.

Et interessant spørsmål er om det er noen sammenheng mellom eutanasipraksisen og praksisen med mord på nyfødte – som jeg foreslår at Saugstad kaller det heretter. Forskningen gir ikke entydige svar, og de lærde­ strides i det spørsmålet.

Medisinske drap. Men det er jo slett ingen urimelig hypotese. I et samfunn der medisinske drap på forespørsel er blitt vanlig og dagligdags og slik normalisert, er det nærliggende å tenke at døden som «helsetilbud» også bør omfatte dem man mener lider utålelig, men uheldigvis ikke kan be om dødssprøyten.

Den som forsvarer eutanasi, må derfor svare på følgende utfordring: Hvorfor er ikke han eller hun også tilhenger av medisinske mord i kategorien b)? Mener man virkelig at disse små menneskene må fortsette å lide utålelig bare fordi de er så uheldige å mangle samtykkekompetanse?

Dét kan knapt kalles barmhjertig. Rettferdig er det ikke, heller. Og det er diskriminerende.

Lars Johan ­Materstvedt

Professor i filosofi ved NTNU, tidligere forsker i Kreftforeningen