Depresjon på catwalken

Facebook maser stadig om «hvordan føler du deg i dag?». Selv har jeg tatt meg i å ­begynne å lete etter noe å føle. Og er det ikke litt melankoli å spore i mitt sinn, tro? Du kan også uttrykke sinnstilstanden din ved å hive på et sørgelig fjes – hashtagge med noe sånt som #feelingdepressed.

Folk står fram med sosial angst i avisene, sånn annenhver dag. Det lager et selvbekreftende ekko tilbake. Diagnosene florerer: Jeg vil også sette ord på lidelsene mine. Jeg har vel også sosial angst. Jeg vil også være introvert og høysensitiv! Jeg vil også bli forstått! De ønsker å bli sett, og sett blir de gjennom diagnosene.

Romantiserer sinnslidelser

Sosiale medier redefinerer depresjon, skriver avisen The Atlantic. Og at Nettsamfunn, som Tumblr, idealiserer lidelse som noe vakkert – som ved at bilder postes i sort-hvitt av arr og avmagrede kropper, eller sursøte små vers om dødslengsel. På den måten romantiserer stadig flere alvorlige sinnslidelser på en måte som rosemaler bildet av klinisk depresjon.

Tenåringer står daglig ansikt til ansikt med dem via sosiale medier og nettaviser: Foto av pene folk med mørke øyne innrammet i enda mørkere­ sminke,­ innenfor et instagram-filter, gjerne i sort-hvitt, som gir følelsen av mystikk og dybde. En tynget sjel, et lam som bærer verdens synder på sine skuldre. I fora på nettet kan du finne like­sinnede. Hvor er de hen? Hvor er fellesskapet? Du behøver ikke lete lenge før du inviteres inn i varmen av medlidende som ikke bare forstår deg, men faktisk overgår deg i lidelser som depresjon, spiseforstyrrelser og selvskading. Du har funnet tilhørigheten du lengtet etter.

Mystisk og fengende

I min tid på ungdomsskolen på nittitallet sto av og til skriblerier med vakker håndskrift på dassen av typen «Lev farlig, dø ung, bli et vakkert lik». Det ble raskt malt over av vaktmester, men dukket ofte opp igjen på bokbind og pennalhus. Jeg husker det selv – det var noe litt mystisk, fengende og kult over disse emo-ytringene. Og når dødslengtende vers først dukket opp ett sted, så poppet de opp andre steder også. Ofte utløst av et ønske om samme oppmerksomhet som den suicidale fikk der og da. Men der disse ble synlige i klasserom og korridorer, kunne noen ta tak – bekymringsmeldinger åpnet dørene til oppfølging av helsesøster.

I sosiale medier går alt for egen maskin. Ingen vaktmester rydder opp når dødsromantiserende små vers pynter profilen din på forumet. Etter hvert som folk blir vant med å se det, må kanskje sterkere midler til for å få bekreftelse.

Depresjon blir gjort stilig på tilsvarende måte som metallband anno 1988 formidlet helvete som en fest. Slik tuberkulose på 1800-tallet ble romantisert som noe høyverdig og vakkert. Det er like lite pent å være deprimert, som det er å hoste blod. Riktignok ser arrene på armen penere ut i sort-hvitt. Men på samme måte som å sette begrepet helvete i samme bås som fest, kan det å kle lidelsen­ i vakre klær virke tiltrekkende.

Alt forsvinner

Vitterlig kan det være positivt å bli forstått og føle tilhørighet. Men når forståelsen og tilhørigheten har sykdom som opptakskrav, blir lidelse veien til bekreftelse. Alt forsvinner dagen du skulle være så uheldig å bli glad igjen. Forståelsen og gjenklangen man får for bildene man poster av selvskading og sånne små vers om «jeg vil dø en vakker død», den forsvinner.

Så blir man stående der en dag, uten heiagjeng og publikum: Hva er igjen av meg når depresjonen forsvinner? Den som ga meg fellesskapet. Når man har identifisert seg selv med en sykdom på en måte som gir et tett fellesskap over tid – hvem er man uten?

Først på trykk i spalten Gjesten, Vårt Land, 29. april 2017.

Toppfoto: Mateus Lucena/flickr.com