Verdidebatt

En begripelig Gud som svarer på alle våre hvorfor, kan ingen i dypt alvor tro på.

Da jeg leste Eskil Skjeldals imøtegåelse av Åste Dokka sitt innlegg i Vårt Land 22. april, datt en strofe ned i hodet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

DA JEG LESTE Eskil Skjeldals imøte­gåelse av Åste Dokka sitt innlegg i Vårt Land 22. april, datt en strofe ned i hodet:

Rosen er uten hvorfor

den blomstrer fordi den blomstrer;

den bryr seg ikke om seg selv,

den spør seg ikke om man ser den.

Det er Angelus Silesius som på mykt poetisk vis gjengir Mester Eckharts tese «sunder warumbe» – oversatt: Uten noe hvorfor – på denne måten.

Selv finner ikke Skjeldal noen begrunnelse eller erfaring som kan godtgjøre troen på Gud. Dette får ham til å formulere lett overmodige setninger som denne: «… enhver troende som ikke setter seg inn i alle mulige forklaringsmodeller på hva slags menneskelig fenomen troen er, gjør seg skyldig i stor dumskap» (min utheving).

Hva med alle mulige psykologiske ­behov for å nekte Gud, for ikke å snakke­ om dullingen med selvets autonomi? Må virkelig troen og kjærligheten ha en ­begrunnelse, kunne veksles inn i nytte og godttykke?

Liv og væren. Hvis «Gud» overhodet skal ha noen mening, så er han den han er. Gud er virkelig virkelighet, han er liv og væren på en uendelig måte. Hvordan jeg som subjekt opplever denne virkeligheten, er like mangfoldig som livet selv.

Dessuten finnes ikke «rene» erfaringer, de er transformert til språk innenfor omfattende meningshorisonter. Jeg velger ikke Gud, slik vi gjør i et stemmelokale. Slik jeg heller aldri har valgt å elske fjellet eller folk som står meg nær. De store tingene i livet er, det er irrelevant om de framstår som gule eller blå, frydefulle eller skakende.

Jeg er ikke glad i fjellet fordi det er «pent». Det kan være stygt og farlig. Men det gir vel «fred i sjela»? vil noen spørre. Jo da, noen ganger. Men det har gitt meg redsel også. Likevel: Ingenting er som når Det mektige bader i sol. Jeg på tror på ­lyset. Det begrunner seg selv. Ikke minst når det er mørkt.

I mørket bortenfor. Manges tvil på «Gud» har sin årsak nettopp i tankens Gud. Tanken kan ikke fatte at Gud bor i tomheten og i mørket bortenfor begrepene.­ Mange tyder dette som at han ikke er. ­ For han kan ikke lenger brukes som sikker begrunnelse for eller forklaring på noe som helst. En stadig pratende og begripelig Gud som svarer på alle våre hvorfor, kan ingen i dypt alvor tro på. Lönnebo sier det slik: «Å ikke forstå seg på Gud er en glede som varer til tidens ende.»

Hvor lett blir ikke religion brukt som middel for egne behov og lidenskaper. Ikke slik at det er galt å søke trøst, lykke og styrke. Men om dette er i fokus, så er det vel egentlig ikke Gud vi søker? Våre svar og spekulasjoner om alle livets hvorfor er uansett provisorier. Våre spørsmål avløses av nye hver gang vi svarer på det første.

Om vi ikke bare søker Guds trøst, men heller trøstens Gud, så vil gradvis interessen for vårt eget besværlige jeg vike til fordel for Gud, han som er.

Må være normativ. I går skrev Skjeldal at «teologien gjør ingen verdens ting» og at den «kanskje fullstendig bør avstå» fra å presse «erfaringene inn i normative føringer». Men teologien må selvfølgelig være normativ. Ikke i form av påbud og direktiver; men i form av veiledning.

For tusener har troen vært en smertefull erfaring: De ble trakassert, glemt, forlatt, og påført lidelser de kunne unngått om de ikke hadde fulgt Jesus. En av dem, Paulus skrev: «Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.»

En troende kan ikke konkludere om hvordan reisen har vært, før han er framme.­ Vi kan klage og protestere under­veis – heldigvis, men der framme, bak erfaringers slør og blendverk, står han som alltid venter, «da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt