Om legemets oppstandelse

Palmesøndag prekte jeg i Ulvik kirke, og møtte en menighet som savnet sin avholdte prest, Ivar Bu Larsen. Jeg leste derfor med særlig stor interesse artikkelen i Vårt Land der han forklarer noe av bakgrunnen til at han frasa seg sin prestetjeneste. Slik jeg forstår Bu larsen, er det punktet om en legemlig og fysisk oppstandelse som han ikke kan tro på.

Jeg siterer: «Jeg kan ikke tro at en kropp som har ligget tre dager i graven kan vekkes til live igjen. Jeg kan heller ikke tro at min egen kropp vil vekkes til live etter at den har råtnet … For ikke å snakke om hvis kroppen er kremert, osv.»  

Han kan ikke tro på oppstandelsen «som en konkret og faktisk hendelse som involverer en virkelig kropp».

Spørsmålet er etter mitt syn hva som menes med «en virkelig kropp». Jeg tror på Jesu oppstandelse (og vår) på en litt annen måte: Jeg oppfatter ikke at oppstandelsestroen innebærer at vi får en kropp identisk med vår jordiske. Jesu kropp var annerledes fra og med påskemorgen: Den var et innslag fra Guds verden; en annerledes virkelighet. Denne virkelighet vet vi lite/intet om. Jeg oppfatter det slik at vår oppstandelse vil være et nyskapelsens under, og at det legemet vi der får, vil være av en annen substans enn den virkeligheten vi nå erfarer i tid og rom.

Oppstandelsen er ikke avhengig av tilstanden til restene av vårt jordiske legeme. Det er en del av bakgrunnen for at Bispemøtet i 2012 kunne vedta følgende (BM sak  7/12 punkt 2): «En fornyet gjennomgang (av kirkelig medvirkning til askespredning) har vist at askespredning etter Bispemøtets oppfatning ikke strider mot kirkens tro på menneskets legemlige oppstandelse og håpet om evig liv. Det kristne oppstandelseshåp er ikke avhengig av at det jordiske legemets tilbakeføring til jorden er bundet til et bestemt geografisk sted.»

Dette viser at heller ikke Bispemøtet tenker så konkret om oppstandelsen som Bu Larsen har funnet å måtte ta avstand fra.

Laila Riksaasen Dahl

Biskop emerita