Verdidebatt

«Strengemusikken»

Det meste av lovsangen virker veldig innadvendt og melankolsk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Vårt Land tirsdag 18 april vier avisen 4 sider til temaet ”Vekkelsesmusikken som sovnet”. Det er prisverdig at avisen belyser dette, fordi mange lurer nok på om det var en ”naturlig” innsovning eller en ”påtvunget søvn”. I all hovedsak er det frikirkelige landskapet refleksjonene knytter seg til. Noen av uttalelsene som kommer frem har jeg noen kommentarer til.

Ragnar Sjølie (nå 80 år) som har lang fartstid i kristen sang og musikk bidrar i artikkelen med mange kloke refleksjoner, og avslutter på en måte med et slags ”sukk” over røtter i Pinsebevegelsens sangtradisjon som er svekket.

Per Kjetil Farstad som er professor ved universitetet i Agder har brukt mye tid på temaet og er referert med en uttalelse: ”Strengemusikken appellerte til følelsene…men ble også forstått av mannen i gata”. Til dette vil jeg si at den moderne lovsangen appellerer minst like mye til følelser, - men blir neppe forstått av ”mannen i gata”.  Han sier videre: ”De fleste som har vært bekymret over utviklingen (av musikken) har nok slått seg til ro med at Kristus blir forkynt også i nyere musikkformer”. Det har jeg mine tvil om, mange har på ingen måte slått seg til ro med den ensidige, repeterende lovsangen. Dessuten oppfatter ikke jeg at ”Kristus blir forkynt” i de nye lovsangene, - han blir æret og tilbedt, men ikke forkynt. Forkynnelse har jo en utadvendt karakter, det meste av lovsangen virker jo veldig innadvendt og melankolsk/meditativ.

David André Østby som er lovsangpastor i Filadelfiakirken i Oslo bidrar med uttalelser som jeg har vanskelig for  forstå.  Han er 36 år og  har vokst opp etter strengemusikkepoken, og sier at folk forventer mer mangfold nå enn før i tiden. Ingen kan vel mene at den moderne lovsangen har tilført menighetssangen et større mangfold! Strengemusikken hadde  nok ikke spesielt stort mangfold mht musikkstil, men tekst/temamessig var mangfoldet meget omfattende. Østby argumentere også for at den moderne lovsangen er mer i takt med ”åndelige og kulturelle strømninger”. Jeg undres på hvilke strømninger han tenker på. Det profane musikklivet preges i dag av et enormt mangfold i stilarter, tekster, temaer og kulturelle uttrykk. Kor-bevegelsen er i vekst, og det virker som om ”hele Norge synger i kor”, - bare ikke pinsevennene. Selv om jeg på åttitallet var en lokal ”lovsangspioner” oppfatter jeg i dag det meste av lovsangen som et innadvendt, ekskluderende ”stammespråk”. Den dyrker dessverre også det musikalsk banale, med veldig forutsigbare akkordskjema.

Artikkelen som helhet synes jeg  handler for mye om musikkstiler, hvordan vi synger, - og i for liten grad om tema/tekst/innhold i sangene. Når det gjelder hva vi skal synge ser jeg det slik at de kristne sangtekstene må være :  Til Guds ære, til oppbyggelse og til omvendelse. Dette bør gjelde all sang, - med eller uten strenger, uavhengig av kultur, alder og musikkstil.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt